Hva skjedde med tvilen under pandemien?
Dette er første del av en analyse i fem deler om det jeg kaller den asymmetriske bevisbyrden under pandemien.
Utgangspunktet er min egen observasjon: Usikkerhet rundt sykdommen og usikkerhet rundt vaksinene så ikke ut til å bli behandlet på samme måte. En mulig skade etter SARS-CoV-2-infeksjon kunne inngå i årsaksbildet selv om mekanismen eller kausaliteten ikke var endelig fastslått. Ved en mulig skade etter vaksinasjon ble det oftere understreket at tidsmessig sammenfall ikke var tilstrekkelig til å fastslå årsak.
Begge forsiktighetsprinsippene kan være faglig legitime. Spørsmålet er om de ble anvendt symmetrisk.
Ble sykdom, vaksinasjon og usikkerhet møtt med samme krav til dokumentasjon, samme nysgjerrighet og samme språk?
Hypotesen
Under pandemien ble det systematisk stilt strengere krav til kausal dokumentasjon av skade etter vaksinasjon enn av skade etter SARS-CoV-2-infeksjon.
Hypotesen kan være riktig, delvis riktig eller feil. Ordet «systematisk» krever mer enn enkelteksempler. Derfor må undersøkelsen også lete etter motfunn: tilfeller der vaksineskade raskt ble oppdaget og anerkjent, tilfeller der covid-kausalitet ble vurdert forsiktig, og forskning som taler mot foreslåtte vaksinesammenhenger.
Selv uten en fullstendig speilanalyse, kan flere strukturelle asymmetrier undersøkes: registrering, rapportering, kausal synlighet, forskningsprioritering, finansiering, ansvar, erstatning, informert samtykke, språk og sosial legitimitet.
Den omvendte hypotesen
For at analysen skal ha verdi, må den også kunne vise at hovedhypotesen er feil. Den omvendte hypotesen er derfor at det ikke systematisk ble stilt strengere krav til kausal dokumentasjon etter vaksinasjon enn etter SARS-CoV-2-infeksjon, men at de samme grunnleggende kravene til årsakssammenheng ble anvendt begge veier.
Symmetritesten er enkel: Hvis ordet «covid» byttes med «vaksine» i en årsakspåstand, ville vi fortsatt akseptert den samme dokumentasjonen – og omvendt?
Hvordan skade blir synlig
Dødsfall: samme tidsnærhet, forskjellig kausalspråk
I FHIs løpende overvåkning i 2021 ble covid-19-assosierte dødsfall blant annet fanget opp ved kobling av MSIS (meldingssystem for smittsomme sykdommer) og Folkeregisteret. Dødsfall innen 30 dager etter positiv SARS-CoV-2-test kunne inngå selv om covid ikke nødvendigvis var den underliggende dødsårsaken. På vaksinesiden ble det samtidig understreket at et dødsfall kort tid etter vaksinasjon ikke i seg selv viste at vaksinen var årsaken.
Begge metodene kan være legitime fordi systemene har ulike formål. Problemet oppstår dersom forskjellen i metode blir borte i kommunikasjonen: et overvåkningstall oppfattes som «døde av covid», mens en tidsnær hendelse etter vaksinasjon møtes med «sammenfall i tid er ikke årsak».
Kontrasten blir særlig interessant dersom begge eksponeringene foreligger samtidig. Hva om en person dør kort tid etter vaksinasjon, men også innen 30 dager etter en positiv SARS-CoV-2-test? Personen kan da inngå i overvåkningen som covid-19-assosiert død, samtidig som tidsnærheten til vaksinasjonen ikke i seg selv regnes som dokumentasjon på vaksinekausalitet. Hvilken eksponering som faktisk bidro til dødsfallet, kan ikke avgjøres av tidsvinduet alene. Begge må undersøkes etter samme kausale prinsipper.
Hos svært gamle og skrøpelige blir kontrasten særlig tydelig. Etter vaksinasjon kan alder og grunnsykdom brukes som alternative forklaringer: personen kunne ha dødd uansett. Etter covid kan de samme forholdene brukes som forklaring på hvorfor covid ble dødelig. Ingen av vurderingene er nødvendigvis feil. Men de må granskes med samme kausale disiplin.
Et personlig eksempel på det som ikke blir undersøkt
Min mor fikk tre doser Moderna. Etter den andre dosen utviklet hun polymyalgia rheumatica (PMR), en inflammatorisk revmatisk sykdom. Ti dager etter den tredje dosen fikk hun en massiv hjerneblødning og døde momentant.
Ingen spurte når hun sist var vaksinert. Ingen tok spontant opp muligheten for at vaksinasjonen kunne ha vært en utløsende eller medvirkende faktor. Det var jeg som stilte spørsmålet, og presenterte legen med datoen for siste vaksinasjon. Legen måtte da slå opp datoen for den siste dosen. Jeg fikk samtidig beskjed om at en ordinær obduksjon ikke var innrettet mot å undersøke en mulig vaksinerelatert mekanisme. De ser ikke etter vaksineskade dersom det ikke eksplisitt er uttrykt at dette skal utredes.
Jeg kan ikke med sikkerhet slå fast at vaksinen utløste PMR. Jeg kan heller ikke bevise at den trigget hjerneblødningen. Hun hadde andre risikofaktorer, og tidsmessig nærhet er ikke i seg selv kausalitet. Poenget er at hypotesen ikke ble reist før jeg selv gjorde det.
I ettertid finnes publiserte kasusserier og farmakovigilansstudier av PMR som oppstår kort tid etter covid-vaksinasjon. De viser at spørsmålet om en mulig immunologisk trigger er medisinsk legitimt og undersøkbart.
Hadde hun fått påvist covid ti dager før hjerneblødningen, ville infeksjonen sannsynligvis ha fremstått som en relevant medisinsk eksponering. Det kan ikke bevises hva legen ville ha konkludert med i et slikt kontrafaktisk scenario, men speilspørsmålet består: Hvorfor skulle en nylig infeksjon inngå i årsaksbildet, mens en nylig immunologisk intervensjon ikke engang ble vurdert før noen særskilt reiste spørsmålet?
Fravær av dokumentasjon er særlig lite betryggende dersom systemet som skulle skape dokumentasjonen, ikke undersøkte hypotesen.
Meldt betyr ikke forårsaket – men ikke meldt betyr heller ikke fravær
Bivirkningssystemene bygger på mistanke. DMP (Direktoratet for medisinske produkter) understreker at man ikke trenger å være sikker på sammenheng for å melde en mulig vaksinebivirkning. Samtidig gir Bivirkningsregisteret ikke en fullstendig oversikt over forekomsten i befolkningen. Dette er avgjørende: et passivt system kan bare analysere det som blir observert, mistenkt og meldt.
Hvis pasienten ikke kobler symptomet til vaksinasjonen, legen ikke spør, eller vaksinen på forhånd vurderes som en lite plausibel forklaring, kan hendelsen falle ut før den når overvåkingssystemet. Dermed gjelder begge setninger samtidig:
Meldt etter vaksinasjon er ikke bevis på at vaksinen var årsaken.
Ikke meldt er heller ikke bevis på at vaksinen ikke var årsaken.
VAERS og problemet med underrapportering
VAERS i USA er også et passivt meldesystem. CDC/FDA understreker at VAERS mottar bare en liten del av faktiske hendelser og at graden av underrapportering varierer sterkt med hendelsens alvorlighet, hvor kjent den er og hvor nært den følger vaksinasjonen. VAERS kan derfor ikke brukes til å beregne bivirkningsrater direkte.
Et AHRQ (Agency for Healthcare Research and Quality)-finansiert Harvard Pilgrim-prosjekt fra 2007–2010, ESP:VAERS (Electronic Support for PuBlic Health/ Vaccine Adverse Event Reporting System), skrev at færre enn én prosent av vaksinebivirkninger ble rapportert til FDA i materialet/problembeskrivelsen prosjektet arbeidet med. Dette er ikke et covid-spesifikt estimat. Men prosjektet dokumenterer et reelt hovedproblem: spontanrapportering fanger bare en del av hendelsene. Offisielle VAERS-sider beskriver fortsatt underrapportering som en av systemets viktigste begrensninger.
Dette forsterker betydningen av aktiv overvåkning gjennom helseregistre, kohorter og målrettede studier. Et passivt system kan generere signaler; det kan ikke alene avgjøre hvor stor en risiko er.
AstraZeneca og det jeg vil kalle «kausal synlighet»
VITT (vaksineindusert immun trombotisk trombocytopeni) etter AstraZeneca hadde høy kausal synlighet. I en serie av norske tilfeller ble fem helsearbeidere mellom 32 og 54 år innlagt med et alvorlig sykdomsbilde kort tid etter AstraZeneca-vaksinasjon. Tre av de fem døde. I Norge ble det totalt registrert fire dødsfall knyttet til de samme symptomene og medisinske funnene. Tilfellene hadde flere fellestrekk: et avgrenset tidsvindu, blodpropper kombinert med lave blodplater, objektive laboratoriefunn og alvorlige hendelser hos mennesker som ikke normalt ville forventes å utvikle dette sykdomsbildet. Når flere slike tilfeller opptrer tett i tid etter den samme eksponeringen, blir mønsteret vanskelig å forklare som sykdom som uansett ville ha oppstått i befolkningen.
Sammenlign dette med mulige langvarige nevrologiske, autonome, inflammatoriske eller ME/CFS-lignende plager (myalgisk encefalomyelitt/kronisk utmattelsessyndrom). Her kan hundre mennesker i prinsippet utvikle symptomer uten at det oppstår et tilsvarende tydelig signal. Pasientene kan befinne seg over hele landet, møte forskjellige leger og få forskjellige diagnoser. Symptomene kan være diffuse eller varierende, oppstå etter ulik tid, mangle et entydig objektivt kjennetegn og forekomme også hos mennesker som ikke er vaksinert. Noen kan dessuten ha gjennomgått covid, noe som introduserer enda en mulig variabel.
Forskjellen er derfor ikke nødvendigvis hvor virkelig eller alvorlig en eventuell skade er, men hvor lett den lar seg identifisere som et kausalt mønster. Fem VITT-tilfeller kan skape et tydeligere sikkerhetssignal enn hundre heterogene langtidstilstander. Det første mønsteret samler seg. Det andre fragmenteres.
Dette gir en ny asymmetri: En kjent og allerede anerkjent bivirkning er lettere å oppdage, fordi helsepersonell og overvåkingssystemene vet hva de skal se etter. En ny eller ukjent skade kan derimot være vanskeligere å få øye på – særlig dersom symptomene varierer, oppstår senere eller også er vanlige i befolkningen. Nettopp derfor er det vanskeligere å dokumentere en skade som ennå ikke er identifisert som en mulig bivirkning.
«Vi ser ikke noe signal» er derfor mer betryggende for en skade som VITT, som overvåkingssystemet har gode forutsetninger for å oppdage, enn for en heterogen langtidstilstand som er langt vanskeligere å identifisere som et mønster.
Steinar Madsen og to måter å snakke om usikkerhet på
I AstraZeneca-saken formulerte Steinar Madsen et godt prinsipp for hvordan usikkerhet bør behandles. I mars 2021 hadde AstraZeneca uttalt seg avvisende om en mulig sammenheng mellom vaksinen og de alvorlige tilfellene med blodpropp. Madsen reagerte:
«Astra Zeneca har ikke grunnlag for å hevde at disse tilfellene ikke har noe med vaksinen å gjøre.»
Han utdypet:
«Vi vet ikke om de har noe med vaksinen å gjøre. Men vi har heller ikke grunnlag for å si at de ikke har noe med vaksinen å gjøre.»
Bare noen måneder senere var språkbruken annerledes.
22. juni 2021 hadde Legemiddelverket behandlet over 50 meldinger om blant annet kraftigere menstruasjonsblødninger og endret menstruasjonsmønster etter vaksinasjon. Madsen uttalte:
«Det er ingenting som tilser at dette har sammenheng med vaksinen, men vi følger med.»
Han påpekte samtidig at menstruasjonsforstyrrelser er vanlige og kan ha mange årsaker.
Forskjellen fra AstraZeneca-saken kan virke liten, men den er betydelig for vurderingen av hva vi faktisk vet. «Vi vet ikke» beskriver manglende kunnskap. «Det er ingenting som tilsier» sier derimot noe om hvilken retning den tilgjengelige evidensen peker, og kan lett oppfattes som en foreløpig avvisning av hypotesen.
Bare én uke senere, 29. juni, formulerte Legemiddelverket seg mer åpent:
«Foreløpig vet vi ikke om forstyrrelsene har noen sammenheng med vaksinen.»
Senere ble kraftige menstruasjonsblødninger anerkjent som en bivirkning av mRNA-vaksinene.
Et ikke ubetydelig poeng er at evidenssituasjonen i disse to tilfellene var forskjellig: AstraZeneca-signalene var dramatiske og uvanlige, mens menstruasjonsforstyrrelser er vanlige i befolkningen og kausaliteten derfor langt vanskeligere å identifisere.
Men nettopp den forskjellen gjør eksemplet interessant. Når en mulig bivirkning ligner noe som forekommer naturlig og hyppig i befolkningen, er risikoen for å avskrive et reelt signal større. Da blir presisjon i usikkerhetsspråket desto viktigere.
Historien viser også hvorfor skillet mellom «sammenhengen er ikke dokumentert» og «det er ingenting som tyder på sammenheng» ikke bare er semantikk. Det første beskriver hva vi ennå ikke vet. Det andre sier noe om hvor sannsynlig hypotesen fremstår.
Når et sikkerhetssignal fortsatt undersøkes, bør de to holdes strengt fra hverandre.
Senere fant norske befolkningsundersøkelser økt forekomst av uvanlig kraftige blødninger etter vaksinasjon, og europeiske legemiddelmyndigheter anerkjente kraftige menstruasjonsblødninger som bivirkning av mRNA-vaksinene.
På min klinikk opplyste et flertall unge kvinner om endrede blødninger etter vaksinasjon, og to unge jenter hadde mistet menstruasjonen helt. Dette er naturligvis ikke en representativ observasjon, men for meg gjorde den spørsmålet svært konkret.
Eksemplet viser ikke at overvåkingen mislyktes; signalet ble faktisk undersøkt. Det viser derimot hvorfor presisjon i usikkerhetsspråket er viktig. En sammenheng som ikke er dokumentert på ett tidspunkt, kan senere vise seg å være svært reell.
Myokarditt: et motfunn – og et speilpar
Myokarditt/perikarditt etter mRNA-vaksinasjon viser at sikkerhetssystemet også kan oppdage og anerkjenne mRNA-bivirkninger. Risikoen viste seg å variere med alder, kjønn og produkt; Moderna/Spikevax ga i enkelte unge grupper høyere risiko enn Pfizer/Comirnaty, og anbefalingene ble endret.
Dette er et viktig motfunn mot en teori om at mRNA-vaksineskader prinsipielt ikke kunne anerkjennes. Samtidig er myokarditt et ideelt speilpar: hvilken evidensstandard ble brukt for SARS-CoV-2 – myokarditt sammenlignet med mRNA-vaksine – myokarditt? Hvor raskt ble kausalitet antydet, hvilke alternative forklaringer ble diskutert, og ble absolutte risikoer presentert likt?
Pfizer og Moderna: ble de behandlet annerledes etter AstraZeneca?
Det er kanskje for sterkt å si at Pfizer og Moderna ble «renvasket»: myokarditt og kraftige menstruasjonsblødninger ble anerkjent, og produktspesifikke anbefalinger ble endret. Men AstraZeneca-saken påvirket uansett den mentale modellen: den farlige vaksineskaden fikk et svært tydelig ansikt – VITT – mens mRNA-vaksinene tidlig ikke viste det samme karakteristiske trombosesyndromet.
DMP opplyser at det ikke er påvist økt risiko for ordinær blodpropp etter Comirnaty og Spikevax. Det utsagnet gjelder ordinær blodpropp. Det utelukker ikke automatisk andre koagulasjonshypoteser, sjeldne undergrupper eller andre biologiske mekanismer; slike hypoteser må testes med design som faktisk kan finne dem.
Spørsmålet blir derfor ikke bare «finnes et signal?», men «var overvåkningen og forskningen konstruert slik at denne typen signal kunne bli synlig?»
Hva gjorde norske myndigheter med langvarige og nevrologiske signaler?
Her finnes et viktig motfunn mot påstanden om at slike signaler overhodet ikke ble undersøkt. FHI opplyser at kohortstudiene har samlet inn data om langvarig hodepine, utmattelsestilstander og forverring av kroniske sykdommer etter koronavaksinasjon. DMP skrev allerede i 2023 at FHI gjennomførte store befolkningsundersøkelser med spørsmål om blant annet utmattelse, menstruasjonsforstyrrelser, langvarig hodepine og andre vedvarende symptomer etter vaksinasjon.
FHI opplyser samtidig at analyser av flere av disse dataene fortsatt pågår og at det er for tidlig å konkludere om mulig sammenheng. En norsk studie publisert i 2025 undersøkte nyoppstått hodepine etter både SARS-CoV-2-infeksjon og vaksinasjon i tre befolkningskohorter. Dette viser at konkurrerende eksponeringer faktisk kan studeres i samme design.
Men dette løser ikke hele spørsmålet. Det må fortsatt kartlegges hvor omfattende forskningen har vært på POTS (Posturalt ortostatisk takykardisyndrom) /autonom dysfunksjon, perifer nevropati, ME/CFS-lignende syndromer, nye eller forverrede autoimmune og nevrologiske sykdommer, og hvordan vaksinasjonsdato, produkt, dosenummer og infeksjonshistorikk er håndtert.
Det avgjørende er ikke om myndighetene kan vise til én studie, men om de viktigste signalene er undersøkt med tilstrekkelig statistisk styrke, lang nok oppfølging og relevante undergruppeanalyser.
VaxVeritas: signalmateriale
Pasientgrupper som VaxVeritas er relevante fordi de samler historier fra mennesker som opplever langvarige plager etter vaksinasjon og ikke blir tilstrekkelig fanget opp av helsevesenet. Slike historier kan ikke i seg selv fastslå at vaksinen forårsaket sykdommen. Men det er heller ikke deres viktigste vitenskapelige funksjon.
De kan generere hypoteser: Finnes det repeterende symptomklynger, tidsforløp, demografiske mønstre eller produkt- og dosemønstre som bør undersøkes?
Det er nettopp dette farmakovigilans – systematisk overvåkning av legemiddelsikkerhet etter at et legemiddel eller en vaksine er tatt i bruk – skal fange opp. Overvåkningen bygger blant annet på bivirkningsmeldinger fra helsepersonell og pasienter, registerdata og oppfølgende studier. Den er særlig viktig fordi sjeldne eller uventede bivirkninger noen ganger først blir synlige når et produkt brukes av svært mange mennesker.
Et sikkerhetssignal er ikke det samme som bevist kausalitet.
Det er et signal om at en mulig sammenheng bør undersøkes.
Den relevante testen blir derfor å sammenholde symptomklyngene som beskrives av slike pasientmiljøer med Bivirkningsregisteret og den faktiske forskningsporteføljen: Hvilke signaler er undersøkt? Hvilke er avvist? På hvilket grunnlag? Hvilke er fortsatt uavklarte?
Biologisk variasjon og den vanskelige triggeren
Et produkt kan ha et tilsynelatende gunstig sikkerhetssignal på populasjonsnivå uten at dette i seg selv utelukker en sjeldnere effekt hos en biologisk disponert undergruppe.
Dette er særlig relevant ved autoimmune, inflammatoriske og nevrologiske sykdommer som også oppstår spontant. Et menneske kan utvikle PMR, Crohns sykdom, multippel sklerose eller en annen tilstand etter vaksinasjon uten at vaksinen hadde noe med sykdommen å gjøre. Men det motsatte gjelder også: at en sykdom finnes spontant i befolkningen beviser ikke at en immunologisk eksponering umulig kan ha fungert som trigger hos et bestemt individ.
Problemet blir størst dersom helsepersonell på forhånd vurderer sammenhengen som så lite plausibel at vaksinasjonstidspunktet verken etterspørres, undersøkes eller meldes. Et system som ikke spør, har dårligere forutsetninger for å oppdage et sjeldent mønster.
Hele eksponeringsbildet
Kroniske sykdommer oppstår sjelden gjennom én enkel årsak. Genetikk, mikrobiom, infeksjoner, antibiotika, ernæring, miljøkjemikalier, røyking, hormoner, forurensning, medisiner og andre eksponeringer kan virke sammen. Vaksinasjon er også en biologisk og immunologisk eksponering og må/bør prinsipielt inngå som en variabel i slike modeller.
Det betyr ikke at vaksinasjon er dokumentert årsak til kroniske sykdommer eller til den observerte økningen i enkelte sykdomsgrupper. Men det er heller ikke vitenskapelig tilfredsstillende å utelukke vaksinasjon som mulig eksponering eller trigger på forhånd.
En vanskelig modell er interaksjonen genetisk disposisjon + mikrobiom + kjemisk eksponering + infeksjon + immunologisk trigger. Dersom en mulig effekt bare finnes i en liten biologisk undergruppe, kan en analyse av hele befolkningen vise null selv om en effekt finnes i undergruppen. At man ikke finner en sammenheng i befolkningen som helhet, er derfor ikke det samme som å vise at en sammenheng er umulig hos enkeltindivider.
Det første spørsmålet i denne analysen har dermed vært om en mulig skade i det hele tatt blir synlig. Det neste er hva som skjer når den først er blitt synlig: Hvordan avgjør vi om én hendelse faktisk forårsaket en annen?
I del 2 undersøker jeg hvordan årsak blir målt – og om de samme metodene og tersklene ble brukt når eksponeringen var SARS-CoV-2 og når den var vaksinasjon.
Kilder og videre dokumentasjon
Direktoratet for medisinske produkter (DMP), «Bivirkningsrapporter for koronavaksiner
DMP, «Bivirkningsovervåking av koronavaksiner – hva har vi lært?»
DMP, «Meldinger om mulige bivirkninger av koronavaksine per 11. april 2023»
FHI, «Hvordan vaksinesikkerhet overvåkes»
FHI, «Bivirkninger etter vaksinasjon – håndbok for helsepersonell»
FHI, «Koronavaksine – informasjon til befolkningen»
FHI, selvrapporterte erfaringer etter koronavaksinasjon (MoBa/NorFlu)
VAERS, «Guide to Interpreting VAERS Data»
AHRQ/Harvard Pilgrim, ESP:VAERS project and final report
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse