Hvordan skal man forstå det som skjer i dag? Dette er tusenkronersspørsmålet. Som definitivt har mange forskjellige svar – og perspektiver – hvor flere kan være omtrent like nyttige og riktige på samme tid.
Vi lever i dag i kanskje en av de mest absurde men samtidig dramatiske epoker gjennom historien. Jeg skal prøve å gi noen perspektiver på dette. Jeg skal starte med å i del 1 og del 2 å oversette to innlegg fra Mees Baajen.
Essensen i temaet er logisk nok at for å forstå hvorfor spesifikke ting skjer på verdensscenen (eller her hjemme) må man naturligvis forstå hvordan verden i det store og hele fungerer. Og for å forstå hvordan verden fungerer må man kunne og forstå historie, mennesket og til sist og ikke minst: maktstrukturene.
Første innlegg fra Baaijen handler om den berømte geopolitiske analytikeren og strategen Halford Mackinder.
Mackinders paradigme, reversert?
Av Mees Baajen
Fra en krigsmodell til en investeringsmodell – og et forferdelig globalt digitalt fengsel
En merknad til leserne mine: Jeg bestemte innholdet i denne artikkelen, men sparringpartneren min, ChatGPT, sto for det meste av skrivingen (noe som passer meg bra på grunn av øyeproblemene mine). Chaosnavigator og Peter Duke viste meg hvordan man kan trene opp ChatGPT, og jeg oppdaget at det fungerer svært godt; de fleste av korrigeringene mine handler om å spisse formuleringene. Kom gjerne med kritikk av resultatet og del tankene deres med meg!
I 1904 publiserte den britiske geografen Halford Mackinder The Geographical Pivot of History. Hans «Heartland»-tese ble en av grunnpillarene i moderne geopolitikk: Den som kunne dominere den eurasiske landmassen, ville potensielt kunne skaffe seg ressursene og den strategiske makten som krevdes for å utfordre sjømaktene. I 2015 avslørte George Friedman fra STRATFOR – til manges overraskelse – hvordan USA alltid hadde benyttet seg av Mackinders teori om «hjertelandet» fra 1904 for å hindre et politisk og økonomisk integrert Eurasia:
USA har hatt en fundamental interesse – som vi har utkjempet kriger for (første og andre verdenskrig samt den kalde krigen) – knyttet til forholdet mellom Tyskland og Russland; dette fordi de, dersom de står samlet, utgjør den eneste kraften som kan true oss, og vi må sørge for at dette ikke skjer.
Begynner vi nå, 122 år senere, å være vitne til den motsatte prosessen?
Den siste utviklingen tyder på at denne muligheten i det minste bør vurderes.
Russlands økonomiske utsending Kirill Dmitriev og ledere for det tyske partiet AfD skal etter sigende forberede samtaler om å gjenoppta russiske gassleveranser til Tyskland. Det foreslåtte initiativet kan involvere amerikanske personer med tette bånd til president Trump, deriblant Steve Witkoff og Jared Kushner. Samtalene skal være betinget av en fredsplan mellom Russland og Ukraina.
Dette kommer i kjølvannet av et tidligere møte i St. Petersburg mellom en utenrikspolitisk talsmann for AfD, Dmitriev og Gazprom-sjef Aleksej Miller, der gjenåpningen av Nord Stream ble diskutert.
Betydningen strekker seg langt utover naturgass.
Et fornyet russisk-tysk energisamarbeid ville bevege seg i stikk motsatt retning av Mackinders læresetning.
Og dersom amerikansk kapital og politisk innflytelse skulle bli en del av en slik tilnærming, ville noe enda mer interessant finne sted:
Den tidligere maritime hegemonen ville ikke lenger bare forsøke å hindre eurasisk integrasjon. Den kunne posisjonere seg på innsiden av den for å styre den.
Det ville være Mackinder reversert.
Denne muligheten må ses i sammenheng med en langt større historisk omstilling som utspiller seg i vår tid. Den amerikanske hegemonisyklusen går mot slutten. Samtidig har Kina blitt posisjonert (se artikkelen min «Fra Tao til Mao …») som den fremste økonomiske og organisatoriske kraften i en ny, eurasisk-sentrert syklus av Glafias (globale mafia, red.) dominansprosjekt. Men denne nye verdensordenen fremstilles naturligvis ikke som et nytt imperium. Det villedende språket som benyttes, handler om multipolaritet: suverenitet, likestilling mellom nasjoner, ikke-innblanding, sivilisatorisk mangfold, gjensidig nytte og respekt for ulike utviklingsveier.
Kina fremmer eksplisitt denne retorikken. Under møtet i Shanghai-samarbeidsorganisasjonen i september 2026 tok Xi Jinping til orde for en «likestilt og ordnet multipolær verden», der han la vekt på suveren likhet, gjensidig respekt, uavhengige utviklingsveier og et mer representativt system for global styring.
Det er nettopp her det hegemoniske skiftet blir særlig interessant.
Fra krig til investering
I løpet av den amerikanske syklusen kunne det finansielle-industrielle systemet høste enorme gevinster av geopolitisk konfrontasjon: våpenopprustning, militærutgifter, ødeleggelse, gjenoppbygging og statlig gjeldssetting skapte alle enorme muligheter for kapitalen.
Men det finnes en annen måte å hente ut verdi fra geopolitisk omstilling på.
Investering:
I stedet for å ødelegge et land og deretter bygge det opp igjen, kan kapitalen i økende grad tjene på å integrere landet i et globalt økonomisk system – innen energi, infrastruktur, gruvedrift, teknologi, finans, logistikk og gjenoppbygging.
De omtalte diskusjonene rundt Russland peker nettopp mot en slik mulighet: fred, lettelser i sanksjoner, gjenopptatte energileveranser og potensielt nye amerikansk-russiske forretningsavtaler.
Hvis dette utvikler seg videre, kan den økonomiske geografien bli bemerkelsesverdig:
Amerikansk kapital + russiske ressurser + tysk industri + kinesiske markeder og infrastruktur = et potensielt reintegrert eurasisk økonomisk område.
Det ville skille seg markant fra den geopolitiske konfigurasjonen i det 20. århundre.
Og det reiser og provoserende spørsmål:
Hva om neste fase for amerikansk makt ikke handler om å hindre eurasisk integrasjon, men om å delta i – og tjene på – den?
Fra reell unipolaritet til falsk multipolaritet
Dette gir også en annen betydning til den fremvoksende «multipolare verdensordenen».
Ved første øyekast representerer multipolaritet det motsatte av det amerikanske unipolare systemet. Suverene stater står angivelig fritt til å velge sine egne utviklingsveier, samtidig som ingen enkeltmakt dominerer verden.
Men multipolaritet betyr ikke avglobalisering. Tvert imot er det en annen form for globalisering: en verden av gjensidig avhengige suverene stater, regionale blokker, felles teknologiske standarder, internasjonale finanssystemer og stadig mer integrerte digitale infrastrukturer.
Kinas nåværende retorikk knyttet til BRICS og SCO tydeliggjør dette. Under BRICS-toppmøtet i 2026 tok Xi til orde for en reform av den internasjonale finansielle arkitekturen, økt representasjon for utviklingsland, styrkede multilaterale institusjoner og et felles rammeverk for global styring av kunstig intelligens.
Dermed endres det offisielle geopolitiske språket:
Unipolaritet → multipolaritet
Amerikansk lederskap → suveren likhet
Vestliggjøring → sivilisasjonsmessig mangfold
Militær konfrontasjon → investering og integrasjon
Men den underliggende prosessen vil fortsatt være preget av økende global integrasjon.
Det er her min bredere tese om Glafia blir relevant.
Glafia gir ikke avkall på global kontroll. De endrer mekanismen som kontrollen utøves gjennom.
Den amerikanske syklusen går mot slutten, ikke fordi systemet har kollapset, men fordi arkitektene bak det planla en ny geopolitisk konfigurasjon av det samme gamle systemet.
Kina sto klar til å lede den neste syklusen under det tiltalende parolen om multipolaritet og respekt for suverenitet og tradisjoner. I overgangen fra vest til øst kan den amerikansk-israelske «krigsinntektsmodellen» i økende grad bli erstattet av en «investeringsmodell».
Hvorfor føre kostbare og stadig farligere kriger når de samme områdene kan bli lønnsomme investeringsarenaer?
Og det finnes enda en grunn til en slik overgang.
Det fremvoksende teknokratiske systemet for befolkningsstyring – det jeg har kalt «vårt digitale fengsel» – er avhengig av stabilitet, tilkoblingsmuligheter, identifikasjon, dataintegrasjon og samarbeid på tvers av landegrenser. Dette prosjektet kan ikke gjennomføres i en verden preget av vedvarende ustabilitet og storkriger.
De tilsynelatende geopolitiske motstanderne – Kina, Russland, Iran og Vesten – kan derfor forbli konkurrenter på det politiske planet, samtidig som de inngår i stadig mer kompatible systemer for økonomisk, teknologisk og digital styring.
Hvis det er dit verden beveger seg, har Mackinders gamle spørsmål antatt en merkelig, ny form.
Han spurte hva som ville skje dersom Eurasia ble tilstrekkelig integrert til å utfordre den maritime hegemonen.
Spørsmålet i vår tid kan være det motsatte:
Hva skjer når den maritime hegemonen – som er på vei ut – bestemmer seg for å delta i integreringen av det eurasiske «hjertelandet», fordi det nå ligger mer penger og mer kontroll i å investere i det nye systemet enn i å ødelegge det gamle?
Det ville være Mackinders paradigme, snudd på hodet.
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse