Hva er det som gjør at noen gjør motstand og sier nei?
I en interessant post på X utbroderes svaret på dette spørsmålet. Nedenfor følger den oversatt i sin helhet:
Psykologien til motstandsfolkene
Hvert eneste lydighetseksperiment i historien har hatt de samme funnene som i stor grad har blitt oversett:
Ikke alle samtykket!
I Milgrams laboratorium nektet 35% å levere det siste elektrosjokket. I Aschs linjeeksperimenter var det 25% som aldri tilpasset seg, ikke én gang, gjennom alle forsøkene. I Zimbardos fengsel nektet minst en vakt å dehumanisere. En fange krevde en advokat i stedet for en lege og brøt den psykologiske rammen fullstendig.
Vi brukte flere tiår på å studere de som underkastet seg.
Man spurte knapt hva som gjorde de andre forskjellige.
Dette spørsmålet betyr mer nå enn det noen gang har gjort.
Motstandsfolkene i COVID-tiden var ikke vanskelig å finne. Leger som utstedte unntak for påleggene og mistet lisensene sine. Sykepleiere som forlot sine karrierer i stedet for å belemre pasienter med beslutninger de genuint ikke hadde valgt. Forskere som publiserte kontrære data som visste hva dette ville koste dem. Foreldre som sto alene i skolestyrets møter. Vanlige mennesker som ganske enkelt sa, stille, uten drama, nei.
Hva gjorde disse annerledes?
Forskning identifiserer konsekvent en gruppe av faktorer. Ikke personlighetstrekk du enten har eller ikke har. Situasjons- og kognitive mønstre som kan dyrkes.
For det første: forutgående refleksjon over autoritetene og myndighetene. Motstanderne hadde vanligvis allerede før krisen tenkt på begrensningene vedrørende tillitten til institusjonene. De var ikke kynikere. De var mennesker som allerede hadde stilt spørsmålet “under hvilke forhold vil jeg nekte?” før noen ba dem underkaste seg.
For det andre: et konkret referansepunkt utenfor konsensus. En verdi, et prinsipp, en ed, en forbindelse som eksisterte uavhengig av den institusjonelle strukturen som krevde overholdelse og underkastelse. Noe systemet ikke kunne nå frem til (og ta kontroll på. Mitt tillegg).
For det tredje: minst én annen person. Milgram fant at én enkelt forbundsfelle i motstanden resulterte i dramatisk redusert underkastelse. Motstandspersonen sto sjelden helt alene. De fant hverandre. Opprettholdt hverandre. Ga hverandre bifall.
For det fjerde: villigheten til å tolerere sosialt ubehag og smerte. Ikke immunitet mot det. Men toleranse for det. De merket presset. De følte ekskluderingen. De valgte ubehaget som følger av integritet over komforten ved tilhørighet. Ingenting av dette er medfødt. Alt dette er lærbart.
Det viktigste Milgram, Asch og Zimbardo lærte oss er ikke hvor skjør samvittighet er. Men at samvittigheten kan holde, hvis du har trent den, definert grensene og til og med funnet en annen person som er villig til å stå fast ved sin egen samvittighet ved siden av deg.
Bygg opp dette nå. Fordi eksperimentet stopper aldri.
(slutt på innlegget fra X)
Kommentar:
Norge har den mest konforme og lydige befolkningen i verden, og derfor har maktstrukturene også lyktes i å skape et av verdens mest totalitære samfunn. Hvis jeg skal trekke ut selve essensen i det gode innlegget over, vil jeg velge dette:
Dette kan, og må, trenes på FØR krisen oppstår! Alt dette er lærbart!
Hvordan kan man trene på noe slikt, tenker du kanskje da? En silk trening foregår rett og slett ved den rene og frie tenkning, og fri og uredd diskurs. Fri og uredd diskurs kan bare skje under reell og full (altså i praksis!) ytringsfrihet. Og da blir det ikke vanskelig å forstå hvorfor norske myndigheter er desperate i sin kamp mot alle disse tre faktorene (den frie tenkning, fri og uredd diskurs, reell ytringsfrihet). Utdanningssystemet og akademia i Norge er helt avgjørende i dette, og kampen foregår i stor grad om de unge og våre barns sinn.
Apropos trening og at den moralske og individuelle ryggraden er trenbar/lærbar: De unge i Norge trenes faktisk, men de trenes til det motsatte – nemlig til å underkaste seg autoritetene og avvikle den frie tenkningen gjennom et langt utdanningsløp.
Sistnevnte samt det overnevnte oversatte innlegget bør sees i tett sammenheng med dette:
Total informasjonskontroll og kontrollen over de unge – del 1
Total informasjonskontroll og kontrollen over de unge – del 2
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse