Dette er en oppfølging til forrige artikkel Kognitiv krigføring: samtykke til apati, hvor jeg nevner noe om det å være modig.
Fysisk vs. moralsk mot
Jeg skal først si noe om begrepene moralsk og fysisk mot. Fysisk mot er relatert til når man er truet med en umiddelbar fysisk fare som truer ens liv eller helse, som når en gjerningsperson angriper deg med kniv på gaten. Når det gjelder moralsk mot kan man se litt forskjellige definisjoner utfra hvor man leter, men jeg vil i destillert form definere det slik: det er ikke forbundet med noen fysisk direkte fare, men det å gjøre eller si det som er sant eller det man mener er det moralsk rette å gjøre, selv om det får (ikke-fysiske) ubehagelige konsekvenser.
Ut fra hva jeg kan lese i faglitteraturen, samt selv har erfaring med, er det mange sammenfallende mekanismer involvert med, og ikke minst konsekvenser av, fysisk og moralsk mot, noe jeg kommer litt tilbake til nederst.
Fysisk mot vil med andre ord også kunne kalles overlevelsesinstinkt, og er mer knyttet til urinstinkter vi tradisjonelt har hatt. Selv om det ser ut til at slike urinstinkter i stor grad er i ferd med å bli slipet vekk i den moderne vestlige sivilisasjonen og vestlig kultur, er det likevel vanskeligere å manipulere denne modighetsinstitusjonen enn det er med moralsk mot. Derfor vil brutal militær- eller politimakt mot befolkningen i det lange løp ofte kunne virke mot sin hensikt (les forrige artikkel og gjerne mer om det med soft power, Norges varemerke).
Så langt vil jeg si følgende om forholdet mellom fysisk og moralsk mot med en tidsaktuelt og enkelt eksempel: hvis folk i Norge hadde følt trusselen mot egen kropp, helse og liv direkte når Nakstad, Grødeland eller Spurkeland eller andre løgnere står på talerstolen og sier at alle må injiseres en rekke ganger med et hasteutviklet produkt fra en beviselig gjennomkorrupt bransje, altså at folk da hadde følt en passe dose dødsangst, hadde vi vært en godt stykke på vei.
Det sykdomsfremkallende i å være overdreven kollektivist
Som nevnt i forrige artikkel er individualitet på mange måter antitesen til feighet. (NB alt med måte og med balanse; de som alltid går mot strømmen pga. sine narsissistiske eller trassige behov er altså ikke modige, men kan forveksles med det med første øyekast). Jeg nevnte også at det moderne mennesket har vanskeligheter med å være modig, av den grunn at vår sivilisasjon jevnt og trutt sliper vekk evnen til fysisk mot, og systematisk primer oss for å ta feige valg, altså sliper vekk evnen og viljen til moralsk mot.
Befolkningens fiender, de som vil undertrykke, ha full informasjonskontroll og manipulere oss, de har lært seg et enormt omfang av manipulasjonsteknikker hentet fra individualpsykologi som anvendes på gruppe- eller samfunnsnivå. Jeg skal ikke gå videre inn på det her, men nøyer meg med å nevne britiske John Rawling Rees og hans uttalte konsept om å bruke psykiatrien som sjokkdoktrine mot befolkningen:
Metoden brukes i dag blant annet daglig av norsk konsernmedier i sine angrep mot befolkningen, med oppslag om hetebølger og naturkatastrofer, enten de er halvveis reelle eller helt oppdiktet, og vi opplevde det hver dag i et par år fra 2020 i den erklærte pandemien.
Jeg skal til slutt trekke frem en publikasjon/studie fra Krugel et. al, om mot, hvor de i sammendrag blant annet skriver dette:
Forskning tyder på at tilstedeværelsen av fysisk mot eller tapperhet er knyttet til økt motstandskraft, redusert PTSD-relatert symptomatologi, og større følelser av personlig kompetanse. Seligman identifiserer mot som en styrkefaktor i sin modell for positiv psykologi, og mot blir bredt ansett som en helbredende komponent i klinisk psykologi (mine uthevinger)
Her legger jeg til grunn et aksiom om at de uthevede elementene i sitatet over også gjelder for moralsk mot. Dette korte avsnittet er veldig interessant for Norge. La meg igjen understreke at overdreven grad av kollektivisme og gruppetilhørighet samt konsesuspregede samfunn, grupper eller personer til dels er antitesen til mot, på samme måte som sunn individualitet kan være antitesen til feighet. La meg kort ta de uthevede elementene:
- Økt motstandskraft (mot hva? jo, en modig befolkning med sunne sterke individer (sunn individualitet) vil ha motstandskraft mot manipulering, løgn og lovbrudd fra egne myndigheter eller presse),
- helbredende komponent, og PTSD (det å utvise mot er altså sunt for den mentale helse, og motsatt vei blir man altså i det lange løp mentalt syk av å i overdreven grad være kollektivistisk og feig).
Lurer du fortsatt på hvorfor norske myndigheter så til de grader er livredd for at det kollektivistiske konsensussamfunnet vi har utviklet i Norge skal sprekke opp? Det er nemlig livsnerven i, og en grunnforutsetning for, kontrollmekanismene og soft power-fascismen.
Norske myndigheters kamp om å ha kontroll over befolkningen, kontroll over informasjonen, totalkontroll over folks meninger, og sørge for et av verdens mest kollektivistiske samfunn, er altså direkte skadelig for befolkningens mentale helse.
NB hvis du synes jeg tilskriver norske myndigheter for stor evne og sluhet, så kan jeg presisere at jeg ikke er i tvil om at det store flertallet av myndighetspersoner i Norge er like hjelpeløst fanget i de samme garnet som flertallet i befolkningen, og ikke aner noe om slike ting. Men noen få vet, og legger bevisste strategier, det er det liten tvil om, men mye blir etter hvert nesten et selvgående system.
Takk igjen Terje for jobben du og dere i Foreningen Lov og Helse gjør, om flere bare hadde lest disse artiklene og faktisk tatt det til seg; da kunne vi hatt et bedre og mer humant samfunn. For man må nemlig ikke ha en illusjon om noe annet: myndighetene er IKKE vår venn, de som styrer vil oss IKKE godt. Norge er et fullstendig gjennomkorrupt kjeltringregime (ja jeg komme faktisk ikke på noe bedre ord), et regime hvor sannheten har blitt statens største fiende.
Det er ikke uten grunn at alle som forsøker å gå mot de offisielle narrativene, som prøver å punktere de myndighetene sine fortellinger, blir forsøkt sablet ned så fort som overhodet mulig. Grunnen er enkel: Myndighetene er LIVREDDE for at folk skal våkne av dvalen, å faktisk få øynene opp hva som foregår. Myndighetene VET at det kun skal et lite vindpust til for at hele det råtne korthuset skal kollapse, hvilket er hvorfor de bruker enormt mye tid på å undertrykke dissidenter. Se bare på hva som skjedde med Svein Østby, og nå nylig Glenn Diesen og FOR: De ble regelrett sablet ned for å utfordre fortellingene om det såkalte «livsfarlige koronaviruset», eller «den onde Putin som vil underlegge seg hele verden». Motstemmer kan rett og slett ikke tolereres da de er en trussel mot Kjeltringstaten.
Den store utfordringen vi «opplyste» har, det er å vekke den sovende massen. Dette folkeslaget kalt «nordmenn» har blitt så demoralisert og apatiske etter tiår med indoktrinering at det skal et lite mirakel til for å vekke de. Hvordan kan vi få folk til å slutte å være så kollektivistiske og heller bli individualister, å tenke selv? Må vi adoptere fiendens våpen og bruke de mot han selv? For vi må være ærlige her: staten og deres støttespillere i media er utrolig dyktige å spre falske fortellinger. Kan vi lære noe av de? BØR vi lære noe av de? Jeg mener ikke at vi skal spre løgner vi også, men at vi kan bruke noen av teknikkene deres til å spre sannhet? Jeg vet ikke altså, men noe må gjøres.
Må ikke glemme Synnøve Fjellbakk Taftø og Trond Harald Haaland.
Synnøve Fjellbakk Taftø ble tvangsinnlagt flere ganger i perioden fra 1992 og utover, etter å ha offentlig kritisert EØS-avtalen og dens grunnlovsstridighet. Spesifikt ble hun i 1992 hentet med makt hjemmefra, vurdert på legevakt i Mo i Rana og deretter tvangsinnlagt på Nordland psykiatriske sykehus under sterk medisinering
Trond Harald Haaland ble hentet av politiet hjemme og måtte tilbringe ni dager på psykiatrisk enhet i Stavanger for å ha våget å kritisere koronadiktaturet.
Hvor mange andre som vansmekter i ymse psykiatriske institusjoner, tungt medisinert, for å ha begått den alvorligste av alle forbrytelser: narrativforbrytelsen…. det tørr man nesten ikke spekulere i. Staten bruker psykiatri som et våpen mot dissidenter, akkurat som de gjorde i Sovjetunionen og andre diktaturstater.
Takk for disse glimrende artikler ang kognitiv krigføring. Det var forbausende få av oss som hadde moralsk mot i pandemiårene, og det kom ikke uten konsekvenser å vise slikt mot. Noen av oss mistet jobben, og ble utstøtt…. men man vant kanskje sin sjel. Det å utvise moralsk mot fordrer ønske om å være autentisk som det hevdes er den høyeste frekvens et menneske oppnår. Høyere enn kjærlighet osv. Det å være autentisk og vise moralsk mot må derfor være noe å etterstrebe.
Jeg vet heller ikke, som freedom, hva som skal til for å endre den kollektive bevissthet og kursen vi er på. Desmet hadde kanskje et poeng i sin analyse om masseformasjon. Han mener bevegelsen er irreversibel. Den kan kun kollapse av at den råtner innenfra, da løgner må forklares med nye løgner og derfor vekten av absurditeter ikke står seg over tid. Han mente dog at det var viktig å snakke, da det kunne stogge bevegelsen til å bli morderisk. Det er forskjell på å myrde dissidenter og fryse de ut av «gjengen». Det blir uansett spennende tider fremover med et enormt læringsutbytte av å studere hvordan samtidsmenneske påvirkes og opererer i flokk.