Epistemologi

Epistemologi er en gren av filosofien som omhandler prosessene for ervervelse og validering av kunnskap. Det er en metavitenskap som danner fundamentet for all annen vitenskap, inkludert juss og medisin.

Tenking er en automatisk prosess. Men mennesket har evne til å reflektere – å tenke over tenkingen og dermed evaluere og forbedre tankeprosessene og virkelighetsforståelsen.

Ideer

Vi blir født til verden med en «tom hjerne», bortsett fra noen instinkter (som frykt for slanger) og tilbøyeligheter (som det å være sosial). Vi opplever verden gjennom sanseinntrykk, og med tiden danner vi mentale kart vi bruker til å håndtere realitetene vi lever i.

Dette er en læringsprosess der vi etter hvert gjenkjenner ting og hendelser, slik at vi kan leve på en mer effektiv og hensiktsmessig måte. Vi kjenner igjen sengen, familien, mat, finner ut hvordan vi skal omgås andre osv. Denne gjenkjennelsen er basert på gruppering ut fra likheter og forskjeller.

Senger, sofaer og stoler har for eksempel alle fire bein, men de skiller seg litt i størrelse og form. Stoler og sofaer er laget for å være gode å sitte i, mens en seng primært er god å ligge i. Evnen til gjenkjennelse er viktig da den gjør oss i stand til å evaluere og håndtere objekter og situasjoner raskt – basert på hukommelse, erfaring og simulering. Vi kan kjenne igjen en stol og sette oss på et blunk uten større tankearbeid og undersøkelser.

En idé inneholder både en beskrivelse av hva som er felles for medlemmene i en gruppe, men også en avgrensning mot ikke-medlemmer.

Ideer har abstraksjonsnivåer fra konkrete, spesifikke ting (hytta, mor), observerbare generaliteter (grønn, høy) og handlinger (gå, steking), til abstraksjoner (to, mann, rettferdighet) som ikke er direkte observerbare, men som likevel har konkrete tilfeller.

«Det var to menn som slåss.» «Det var urettferdig at han fikk skylden for å knuse vasen.»

Ideer er omfattende. Ideen «fire» omfatter for eksempel alt det har vært, er og vil være fire av i universet. Et bilde sies å fortelle mer enn tusen ord, men et ord kan også si mer enn tusen bilder.

Læring

Induktiv læring

Læringsprosessene skjer dels gjennom egen erfaring. Små barn putter alt i munnen, er høyt og lavt, tester grenser og utvikler gradvis ideer om hvordan verden er skrudd sammen og alt fungerer.

Man kan også lære av andre som allerede har kunnskap.

Læringen kan skje ved hjelp av eksempler. Man kan for eksempel lære å lage mat eller snekre ved å se hvordan en annen gjør det.

Læring gjennom eksempler kalles induksjon. En god lærer kan hjelpe til i prosessen ved å legge frem gode eksempler (agurk, gress, blad = grønn) og ikke-eksempler (kirsebær=rød).

For abstrakte konsepter (rettferdighet, kompromiss) vil en induktiv læringsprosess være preget av dialog. Induktiv læring kan også skje gjennom saklig diskusjon og debatt, der ideene gjøres klare gjennom kritiske spørsmål og kommentarer.

Prosessen kan være tidkrevende, og det kan være store forskjeller mellom individer før man oppfatter en idé.

Fordelen med denne typen læreprosess er forståelsen som følger av at man relaterer den nye ideen til virkeligheten. En annen fordel er motivasjon dersom eksemplene oppleves som relevante og nyttige for eleven.

Deduktiv læring

Man kan også lære ved å få ideer beskrevet med språk. «Deduksjon»: «Slanger er giftige.» Man vet hva en slange og hva gift er, og får kommunisert ideen at slanger er giftige uten å observere noen slange.

Dette er tilsynelatende mye mer effektiv læring enn eksempelmetoden – man får ideen beskrevet på et blunk. Problemet er at dersom man har en idé uten å kunne relatere den til konkrete eksempler, forstår man ikke nødvendigvis ideen. Det blir et ord uten konkret innhold. Man har heller ikke nytte av det, siden poenget med ideer nettopp er å bruke dem ved gjenkjennelse når man står overfor et konkret tilfelle.

En deduktivt ervervet idé kan også være usann. Med mindre man finner konkrete eksempler på en idé, kan det hende ideen er et dogme – en forestilling uten rot i virkeligheten.

«Galskap» kan karakteriseres ved at en person har mange forestillinger som ikke finnes i virkeligheten. Når man konkluderer at man lever i en gal verden, kan årsaken være utbredelse av ideer uten rot i virkeligheten.

Mye av undervisningen i skolen er basert på deduktive, ferdige ideer. Årsaken til dette er både tidspress og store klasser, men historisk også et ønske om å smugle inn dogmatiske ideer hos de unge.

Konsekvensen er både manglende læring, manglende evne til å se praktisk anvendelse av det som blir formidlet – og også omfattende vranglære.

Språk

Språk er nødvendig både for å kommunisere med andre og for vår tenkning. Vi «snakker» med oss selv.

I kommunikasjon har språk en fysisk fremtoning som gjør det sansbart (lyd, skrift).

Ideer blir tilordnet ord, og når vi ser eller hører symbolet, hentes ideen frem i bevisstheten. Når vi ser eller hører ordet «tåke», tenker vi på fuktig luft med dårlig sikt. Et ord i offentligheten kan få millioner av mennesker til å fokusere på noe bestemt.

Flere betingelser må være på plass for at språk skal fungere til kommunikasjon og tenkning:

– Det samme ordet må bety det samme hver gang det brukes, dvs. det må konsekvent referere til den samme ideen. «Kapitalisme» brukes både om «avtalefrihet» og «oligarkstyre», altså et system der oligarker bruker statsforvaltningen til å gripe inn i avtaleretten.

– Ord må referere til idéer som er noe i virkeligheten (Adjektivet «ekstrem» er uten konkret betydning uten et tilhørende substantiv ).

– Alle må ha den samme oppfatningen av hva ordet betyr og betydningen må være fast.

«Konspirasjonsteori» betyr ordrett «teori eller hypotese om en konspirasjon». Men ordet brukes i media og skolen overveiende om «feiloppfatning».

Ved siden av å gjøre dialog umulig ser det ut til at forvirrende språkbruk ødelegger evnen til å tenke. De som kaller hypoteser om korrupsjon, sammensvergelser, kameraderi mv. for konspirasjonsteorier (= feiloppfatninger ) ser ut til å ta for gitt at mistanken er en feiloppfatning uten å undersøke saksforholdene siden konklusjonen er klar straks de bruker ordet,

Om det er forvirrende at de samme ordene har ulik betydning kan det omvendt være klargjørende om flere ulike ord beskriver det samme objektet.

 («far», «hobbygartner», «revisor») (fascistisk, totalitært, hegemonisk)

Definisjoner

Definisjoner brukes til å avgrense og klargjøre begreper.

En god definisjon bør være noen få ord eller en setning og inneholde essensen i begrepet.

Om nødvendig kan man utbrodere definisjonen med mer tekst som klargjør, men ikke endrer definisjonen. Definisjoner med flere setninger er ofte et symptom på begrepsforvirring, dårlig tenkning eller underliggende propaganda.

Eksempel: Noen vil kanskje definere stat som «fellesskapet som sørger for sykehus, veier og skoler».

Men mange organisasjoner driver sykehus, veier og skoler uten å være stater.

En bedre definisjon er: «En organisasjon som mener den har enerett på bruk av fysiske maktmidler innenfor et geografisk område.»

Denne kan videre presiseres til: «En organisasjon som mener den har enerett på aggressiv vold innenfor et geografisk område»,

for å fange opp hvordan staten utøver vold gjennom reguleringer – for eksempel mot en som drikker råmelk.

Kampen om definisjoner kalles «definisjonsmakt». Ord defineres på en måte som fjerner realiteter fra språket. Dersom skoler, universiteter og massemedia omdefinerer et ord kan det skifte betydning eller få en uklar betydning som en blanding av den akademiske og dagligtalen.

Eksempler:

– «Inflasjon» betydde før 1900 «pengeproduksjon», men betyr i dag «prisstigning». Dermed har man to ord for prisstigning, men mangler et godt ord for pengeproduksjon.

– «Anarki» kan bety «samfunn der alle relasjoner er avtalebaserte», men brukes ofte som synonym for «kaos».

Man ser også at honnørord som «rettferdig og demokrati» omdefineres til brukes om makthavere mens skjellsord som «nazist» brukes grunnløst om dissidenter såkalt hitling. Omdefineringen gjør det samtidig umulig å kalle nasjonalesosialister for det de faktisk er. Nazister.

Når et ord er tapt i språklig kamp, må man enten beskrive hele ideen hver gang, eller avtale betydningen med en velvillig samtalepartner. «Når jeg sier ordet anarki tenker jeg på et samfunn med kun kontraktsbaserte relasjoner.» Når jeg sier ordet fascisme tenker jeg på et samfunn med kun hegemoniske relasjoner. Osv.  Uenigheten om betydningen av et ord omgås ved at man klargjør hva ordet betyr for deg i din virkelighetsbeskrivelse når du bruker det.

Oppsummering

Mitt beste tips for god tenkning er å tenke konkret – både som elev og som formidler.

Dersom man bruker eller leser ord med dype abstraksjoner (kapitalist, fascist, rettferdig, høyreekstrem), er det en viktig øvelse å knytte dem til konkrete eksempler og spørre seg hvorfor de er eksempler. Dette er kjernen i forståelse. Dersom man leser en tekst der dette er vanskelig, er det godt mulig man står overfor en tekst uten mening. Og dersom man bruker ord man ikke kan konkretisere, er det godt mulig man rabler – og bør ta en rengjøring i «toppetasjen».