Å nesten miste et barn

Kulden satt i kroppen. Jeg ble ikke kvitt den. Jeg skalv.

Klokken var snart fem. Jeg hadde kun en klient igjen før jeg kunne gå hjem. Håpet nesten at hun ikke kom.

Ett minutt på fem gikk døren inn til resepsjonen opp. En iskald vind med snø og blest slo inn i rommet, prikket meg i nakken og sendte en frysning ned over ryggen min. Det var den kaldeste januar jeg kunne huske på mange år. Snøen hadde lavet ned siden oktober, og hadde fremdeles ikke gitt seg.

I booking-notatene sto det at hun var gravid i uke trettiseks. Vanligvis var vi veldig forsiktige med å behandle kvinner så langt ute i svangerskapet. Men legen hennes hadde anbefalt det. Hun var bitteliten og slank, til tross for den store magen. Hendene hennes beveget seg sakte over helseskjemaet mens hun svarte på spørsmålene. Det lange brune håret skjulte ansiktet hennes.

– Du har epilepsi? Hun hadde fylt ut en inngående beskrivelse av anfallet.

– Du fikk et epilepsianfall nå mens du var gravid? Hva skjedde?

Hun hadde plutselig, og helt ut av det blå, fått et anfall på badet hjemme. Det hadde aldri skjedd tidligere, hun hadde alltid vært frisk. Både hun og barnet hadde mistet hjerterytme. Var i praksis døde. Men de hadde fått liv i henne igjen. I dem begge. Gud skje lov.

– Men vet de hvorfor dette skjedde? spurte jeg. En gryende mistanke varmet kinnene mine – gjorde dem røde.

Hun nølte, så lenge på meg. Våget hun ikke å si det?

– Ble du vaksinert mot covid? Spurte jeg.

– Var det derfor?

– Ja! ropte hun, nesten overrasket. – Jeg hadde tatt den to uker før. Legen tror også det er vaksinen.

Hun hadde måttet starte med sterke epilepsimedisiner. Hverken hun eller barnet ville tåle et anfall til.

– Jeg trodde de hadde sluttet å vaksinere gravide?

Hadde de ikke sluttet med denne praksisen. Gjorde de de fortsatt?

– Vel jo … hun nølte litt. – Jeg fikk korona i et annet svangerskap. Tidlig. Mistet barnet i uke åtte. De sa det var på grunn av korona.

Det ga i og for seg mening. Feber i svangerskapet er farlig. Uansett årsak.

– Så leit å høre sa jeg. Vi var allerede godt i gang med behandlingen. Slitne ankler og stinne legger ble massert myke.

– Ja, det var derfor legen anbefalte meg på det sterkeste å vaksinere meg igjen i dette svangerskapet.

Jeg ristet på hodet – Men du hadde jo allerede hatt korona – du var jo beskyttet?

 – Jo..  men legen mente det ikke var nok, og nå må jeg snart settes i gang. Fødselen. De sier neste uke. Og jeg må slutte på medisinen. Jeg kan ikke amme med den, siden den er farlig for barnet. Den går jo rett i melken.

– Men går den ikke også rett i morkaken og inn i barnet uansett? 

Hun så på meg med vakre, brune øyne. Jeg kunne se uroen. Kjærligheten og frykten for den ufødte gutten.

– Jo, men de tør ikke ta sjansen. Får jeg et anfall til risikerer vi begge å dø.

Jeg grøsset. Klemte hånden hennes. Smilte beroligende til henne.

– Lykke til.

Hun forsvant ut i mørket igjen like etterpå. Kåpen svøpt tett rundt den spinkle kroppen – den store, verdifulle magen. Svøpt fra topp til tå mot den bitende kulden. Jeg følte selv kulden og frykten som om den var min egen. Krysset fingrene.

En strøm av skadede kvinner fylte dagene på klinikken.