I del 7 beskrev jeg hvordan det riggede systemet har «vaktmestere» overalt; personer som skal vedlikeholde og vokte det riggede systemet. Jeg mener pressen er den aller viktigste vaktmesteren, og jeg skal i denne delen si noe mer generelt om hvordan den utfører denne rollen. I neste og siste del skal jeg se spesifikt på artikkelen til journalist Gedde-Dahl om Epstein-saken.
Konsernmedias vaktmesterrolle fungerer på en tredelt måte:
- pleie, vedlikeholde og konsolidere det riggede systemets status quo,
- være helt tyst om de viktigste tingene (la være å beskrive de dype reelle mekanismene og maktstrukturene),
- frenetisk angripe de få som våger å snakke sant om dype reelle mekanismene og maktstrukturene eller på andre måter true det riggede systemet.
Et utrolig tydelig eksempel i Norge er behandlingen av Glenn Diesen, som snakker sant om Ukraina-krigen, men når det er konsensus om at det i den saken skal lyves uhemmet blir han nærmest kjeppjaget fra landet. Det er mange viktige vaktmester-bransjer, hvor militæret og sikkerhetstjenesten (PST) naturligvis er svært viktige, men akademia og pressen er de jeg vil kategorisere som de aller viktigste, og skal skrive noen ekstra ord om.
Den psykologiske krigføringen
Jeg ser meg først nødt til å si noe kort om en helt spesifikk psykologisk operasjon/kognitiv krigføring som har vart siden 1960-årene, og som forbausende nok faktisk har lykkes så til de grader at man må klype seg i armen.
Men først, hva er en konspirasjonsteori? Jo, det er en teori om en konspirasjon, og en slik teori er som absolutt alle andre teorier; den kan være riktig eller feilaktig! Sannelig. Vurderingen av teorien er riktig eller feilaktig kan bare vurderes ut fra fakta. Derfor, for å finne ut fakta om en teori om en konspirasjon må du begynne å undersøke og «grave» i konspirasjonen, altså være en konspirasjonsteoretiker.
Det er som mange vet dokumentert hvordan deler av det vi kan kalle Glafia-strukturen fra 1970-årene via sin konsernpresse satte i gang en omfattende kampanje (her beskrevet av Kjetil Tveit), blant annet Operation Mockingbird, for å skape et «psykologisk piggtrådgjerde» for å hindre befolkningen i å grave frem og avsløre Glafias kriminelle konspirasjoner. Den diabolske, men absurde metoden var å kalle dem som prøvde å undersøke Glafias konspirasjoner for «konspirasjonsteoretikere».
Så enkelt, så absurd, så meningsløst. Men, så virkningsfullt!
Et hvert sunt menneske, med sinn, hjerne og moral i behold, vil naturligvis hive et slikt absurd forsøk på skraphaugen, men denne psykologiske operasjonen ble oppretthold over så lang tid, og ble også ført ut av USA og til hele Vesten i tillegg, slik at det faktisk fungerte (!). I dag har vi kommet dit at de som prøver å grave i Glafias eller andre maktstrukturer lovbrudd, overgrep og konspirasjoner – altså «konspirasjonsteoretikerne» – defineres som en «trussel mot demokratiet». Dette er faktisk nå pensum på barne-, ungdom- og videregående skole (der de nye vaktmesterne produseres). Det uttales fra talerstolen av politikere, og befolkningen nikker anerkjennende! Det absurde i opp-ned-verdenen vi lever i i dag er at hovedvirket til en gravejournalistikk jo per definisjon er å drive med konspirasjonsteorier, og dermed være konspirasjonsteoretiker. Likevel, i dag, hvor konsernmedia i større grad viser rett ut hva deres egentlig rolle er, ser vi artikler i den samme pressen hvor de beskriver at gravejournalistikk (grave i konspirasjonene) per definisjon er en trussel mot demokratiet.
Tenke seg til – så langt har den kognitive og moralske kollapsen altså kommet i Norge. Vi har for øvrig skrev om temaet før, for eks. i Ordet konspirasjonsteori og psykologisk vaksinering eller Konspirasjonsteoretiker: et begrep som ikke eksisterer.
Pressens rolle
Historie:
Jeg har skrevet om pressens rolle før. Det kunne også vært nyttig å beskrive historisk og grundig når den vestlige pressen ble overtatt av Glafia-fenomenet, men det tar jeg meg ikke plass til her. Men jeg kan summarisk si at denne prosessen skjedde de første tiårene på 1900-tallet, og det var Det Britiske Imperiet som initierte og styrte prosessen. Eller mer presist, Glafia-strukturen bak imperiet. Britisk og vestlig presse ble først overtatt, før amerikansk presse ble overtatt i en prosess vi omtrentlig kan tidfeste til perioden 1909-1925 (denne prosessen har naturligvis fortsatt også etter dette, til der vi er i dag).
Virkemidlene:
Ved å over tid betrakte pressens virkemidler i å utføre sin rolle som vaktmester for Glafia trer det tydelig frem hvilke som er deres vanligste virkemidler, og når du først har blitt klar over disse ser du dem benyttet hver eneste dag, i alle msm-aviser og tv-kanaler. Alle. Hver dag!
Det er ett virkemidler som uten konkurranse er det viktigste, nemlig:
Pressens klart viktigste og mest anvende virkemiddel er å la være å skrive om de viktige tingene. Denne metoden har to utgaver, eller metode 1 og metode 1 A; enten å overhodet ikke skrive et eneste ord om de viktigste temaene, eller sekundært å utelatte selve det viktige innenfor et viktig tema hvis de først blir tvunget til å skrive om det viktige temaet.
Det siste har en særdeles viktig under-metode, vi kan kalle det metode 1 B; de få gangene konsernmedia dessverre blir nødt til å skrive om de sakene som det egentlig er forbudt for dem å skrive om eller avsløre har de et virkemidddel til: personfokus.
Kommer du selv på noen eksempler på avledningen med å frenetisk fokusere på person og ikke sak? Donald Trump, naturligvis. Han er vår tids klareste eksempel på denne metoden, men metoden brukes nesten daglig i en rekke saker.
Hva med Epstein-saken? Jeg antar mange selv har lagt merke til hvordan pressen har behandlet denne saken. Epstein-saken er som nevnt i del 6 en unikt innblikk i Glafia-fenomenet, og det er sjelden vi får såpass betydelige glimt av dette som i denne saken. Pressen, hvis rolle er å aldri skrive om sånt, ble her faktisk nødt til å skrive om saken. Konsernpressen har vært notorisk og mer eller mindre frenetisk i å vri det grunnleggende med Epstein-saken – hva den betyr, hva den viser, hele Glafia-fenomenet m.m. – til å bli et hysterisk personfokus på noen utvalgte enkeltpersoner. I slike situasjoner er pressens rolle å kaste noen enkeltpersoner «under bussen», og «dusje» befolkningen i detaljerte (men meningsløse) personopplysninger og personrelaterte narrativer rundt disse personene for en kort periode. Terje Rød-Larsen og Mette-Marit fikk denne ufrivillige rollen i Norge. Ikke det at disse trengs å unnskyldes helt, men de og deres egen person er altså ikke selve det viktige med saken. Men med denne metoden klarer altså pressen å opprettholde sin rolle i å skjule – eller tilsløre – selve det viktige i en hver fra folk.
To andre mer kjente metoder til konsernpressen er ren løgn, eller det å lage svertekampanjer for å «ta ut» folk som snakker sant og er trussel mot det riggede systemets status quo. Som nevnt, for eks. Glenn Diesen. Men andelen av ren løgn blir i det store bildet faktisk en del mindre totalt sett enn man først skulle tenkt.
Pressens metoder oppsummert, i prioritert rekkefølge med det viktigste først:
- utelatelse (eller løgn ved utelatelse): å være helt tyste om de viktige sakene/tingene,
- utelate det viktigste med sakene når de først må skrive om de viktige sakene,
- notorisk personfokus (for å dra oppmerksomhet vekk fra det viktige),
- svertekampanjer og angrep mot personer som kan være trusler mot det riggede systemet,
- ren løgn.
Og naturligvis brukes gjerne flere av disse metodene samtidig i samme kampanje.
Den kalkulerte metodebruken akkompagneres for øvrig av et annet fenomen, som er direkte relatert til avsnittet forut om den psykologisk krigføringen jeg beskrev lenger opp: for et menneske som jobber som journalist og hver dag driver med dette som vi jo må kalle for menneskefientlig aktivitet, må det gå galt på det personlige plan til slutt. Det å lyve, det å skade eller sverte folk som kritiserer systemet, det å prøve å skape storkrig eller annen elendighet – er naturligvis skadelig for sinnet (og moralen) til journalisten. Men sluttresultatet blir også gjerne journalister som produserer solide doser kognitiv dissonans og absurditeter.
Hvis du mener jeg er for hard med journalistene her, må jeg gjenta: når du har blitt klar over metodene og fenomenene jeg beskriver vil du se dem avendt i omtrent hver eneste artikkel som «msm» skriver om de viktige sakene; ikke av og til, ikke ofte, men så og si i hver eneste.
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse