Arbeid mot desinformasjon

Regjeringen har satt i gang såkalt arbeid mot desinformasjon, hvor de blant annet beskriver det som “… et arbeide med en strategi for å styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon”.

Hvis man skal forstå enkelthendelser må man alltid se disse i lys av det større bildet. Dette er faktisk den eneste måte å forstå verden skikkelig på. Og det større bildet er at myndighetene i mer eller mindre alle land i hele vesten, inkludert Norge, nå jobber systematisk og frenetisk for å formelt innføre sensur (mer enn det som ble innført i den erklærte pandemien fra 2020 av) og avvikle ytringsfrihet. Strengt talt er det faktisk selve demokratiet som avvikles i denne prosessen vi nå er inne i.

Det er skrikende tydelig at de politiske (og private) eliter nå er desperate etter å få den totale “…kontroll på hva folk blir fortalt”, en målsetning som det aldri har vært noen som helst reell tvil om, men som ikke før nå nylig har blitt uttalt helt tydelig. Gro H. Brundtland kan ansees som en pionér innen feltet allerede for 5 år siden.

Vi skrev blant annet om det i artikkelen Demokratiet under angrep i hele Vesten. Men det kan være nyttig å lese også den skandaløse sensursaken med USAID (U.S. Agency for International Development), hvor sistnevnte er et byrå som kan kalles en hybrid mellom bistands- og utenriksavdeling i USA, i tillegg til at det naturligvis er en form for CIA-front. Denne skandalen er naturligvis ikke omtalt med et ord i den “vanlige” pressen i Norge, selv om saken egentlig er svært sensasjonell. Eneste sted jeg har sett det omtalt i Norge er på nettavisen Steigan.no. Disse operasjonene som er avslørt at USAID har utført er nærmest som å regne for psykologisk krigføring mot egen befolkning, også det et tema vi har omtalt litt i artikkelen Har den norske stat lov å drive propaganda og psykologisk krigføring mot egen befolkning?

Det er altså i lys av dette ovennevnte bildet vi må se det aktuelle initiativet til Kultur- likestillingsdepartementet. Jeg vil også tillegge at jeg finner det litt spesielt at dette kommer fra kultur- og likestillingsdepartementet og dets minister Lubna Jaffery. Kultursegmentet skal jo være fullstendig fritt for, og ikke være belemret med sensur eller informasjonskontroll. Det er jo bare i totalitære og/eller autoritære stater at staten kontrollerer kulturfeltet og ikke minst informasjon i sin alminnelighet.

Og Norge er vel ikke en totalitær og autoritær stat? Eller?

Hvis Lov og Helse fikk lov å lage handlingsplan

Hvis vi i Lov og Helse satt i regjeringen og skulle sette inn tiltak for å styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon ville vi laget følgende handlingsplan, hvor vi ville jobbet for å øke folks bevissthet blant annet:

• Om at pressen og norske myndigheter sammen stod for en enorm mengde desinformasjon gjennom hele pandemien, og fortsatt gjør det den dag i dag vedrørende relaterte temaer.
• Om at pressen og norske myndigheter per i dag veldig koordinert dekker over for ovennevnte desinformasjon (og den medisinske og skandalen av historiske proporsjoner vi har vært gjennom i årene fra 2020 og frem til nå).
• Om at det ser ut som det gjennom historien aldri har vært mer propaganda i Vesten enn i dag: en propaganda som kommer fra vestens egne elite-strukturer, vår egen presse og våre egne myndigheter og som er rettet mot egen befolkning.
• Om at sensur har vært innført formelt fra 2020, men at myndighetene i Norge og andre vestlige land jobber hardt for å innføre enda mer sensur.
• Om at EU, som norske myndigheter lar bestemme nesten alt som skjer i Norge (kanskje bortsett fra det NATO og USA bestemmer for Norge) jobber svært målrettet med å innføre sensur.
• Øke befolkningens bevissthet om at sensur er den absolutte drepen på et demokrati.
• Om at hvis meninger, oppfatninger og uttalelser må ha sensur for å overleve, og ikke tåler motstemmer, er det stor sannsynlighet for at disse meningene, oppfatningene og uttalelsene ikke har sannhetens skjær over seg, og derfor bør revurderes.
• Om at et robust og/eller ekte demokrati faktisk tåler motstemmer, feilaktige meninger, ekstreme meninger, idiotiske meninger, og følelser som sinne, hat, sorg og lignende, og ikke minst en total ytringsfrihet. Faktisk må et demokrati ha total ytringsfrihet. Derimot er det fascistiske, nazistiske, totalitære og autoritære regimer som må ha sensur, tankepoliti, og forbud mot følelser (hatprat) m.m.
• Om at man øyeblikkelig bør slutte å ha tillitt til de såkalte “ekspertene” vi blir servert ute i det offentlige rom.
• Om at konsensusmeninger og “konsensursforskning” ikke har noe med ekte vitenskap å gjøre.
• Om at såkalte konsensusmeninger blir etablert ved at presse, de såkalte “ekspertene” og norske myndigheter nesten aldri slipper til fagstemmene som har et annet syn. Kort sagt en form for sensur.
• Om at når de hører formuleringer omtrent som “…ekspertene er enige om at…” er det nesten alltid en agenda eller propagandaoperasjon på gang. I virkeligheten er det nemlig nesten alltid stor uenighet innen fagmiljøene, og ekspertbetegnelsen er ofte misvisende fordi andre fagpersoner ofte kan ha mer kompetanse.
• Om at når de såkalte “ekspertene” uttaler seg bør man alltid være bevisst på mulige pengeoverføringer eller godtgjørelser fra industri eller myndigheter.
• Om at tunge fagpersoner innen vitenskap i dag sier at mer enn 50-70 % av dagnes “forskning” enten er feilaktig eller sågar kjøpt og betalt.
• Om at konsensusmeningene samt konsesusforskningenen som har rådet i samfunnet og hos staten på et hvert gitt tidspunkt tilbake i tid, i ettertid har vist seg å være feil. Dette innebærer at det er stor sannsynlighet for at nesten alt norske myndigheter og det offentlige hevder per i dag i fremtiden vil vise seg å være galt.
• Om at de sosiale plattformene eller informasjonsplattformene som Facebook og Twitter/X bruker sensur i økende grad, og at myndighetene (og EU) presser på for at denne sensuren skal bli sterkere.
• Om at skole og utdanning er den første og mest grunnleggende formen for indoktrinering og propaganda.
• Om at det å la felleskapet definere hva som er såkalt “anerkjente kilder”, er det motsatte av kildekritikk.
• Om at det er nettopp det sistnevnte barn og unge lærer på skolen i dag i faget “kildekritikk”, og at dette over tid blir mer å regne som hjernevasking og ødeleggende for et sunt kritisk blikk mot “det etablerte”.
• Om at pressen og norske myndigheter hver gang det brygger opp til storkrig ute i verden serverer ubalansert informasjon og ren propaganda, som aldri demper sjansene for krig, menn alltid det motsatte.

Vi sendte inn disse punktene for en kommentar fra Kultur- og likestillingsdepartementet og fikk dette til svar:

Vi viser til innspill til strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon av 11. april
2024. Departementet tar innspillene til orientering, men har dessverre ikke anledning til å
kommentere disse enkeltvis. Kultur- og likestillingsdepartementet er sektormyndighet for spørsmål knyttet til medier og ytringsfrihet. Dette er bakgrunnen for at departementet vil utarbeide en slik strategi.

Kommentar: mye kunne vært sagt her, men vi takker for at vi fikk svar, og vi har en viss forståelse for at de ikke kunne kommentere hvert punkt, da det er ganske mange punkter. Det vi derimot håper er at norske politikere, inkludert de i Kultur- og likestillingsdepartementet så smått begynner å reflektere over er hva slags rolle de har i det større bildet i det som nå pågår koordinert i hele Vesten.