Kommentar: kan vi stole på norske myndigheter?

I sist ukes artikkel Kan vi stole på norske myndigheter? Oljefondet og Covid19-vaksinene kom det en kommentar fra Richard, en av våre lesere:

For de som ikke har vært helt fullstendig i lala-land bør det være absolutt, helt tindrende klart: man kan ikke stole på norske myndigheter, ikke i det hele tatt. Systemet er bygd opp slik at det beskytter seg selv, nettopp fordi at det er så mange som er avhengig av systemet for sitt livsopphold.

I Norge i dag er det omtrent 240 000 byråkrater, altså rene papirdyttere, som koster skattebetalerne omtrent 240 milliarder hvert år kun i lønnsinntekter. Hva kostnader alle disse byråkratene medfører i form av korrupsjon, ineffektivitet osv… det kan man nesten bare gjette på. Antall offentlig ansatte totalt i Norge er ca 860 000, eller over 30% av arbeidsstyrken.

Kilde ChatGTP.

Sleng så på alle de som mottar ulike stønader fra det offentlige, da vil du komme opp i et formidabelt antall mennesker. Sagt på en annen måte: antall mennesker som er avhengig av det offentlige korrupsjonssystemet, de er nå så høyt at ethvert forsøk på forandring er fånyttes. Slik jeg ser det så er eneste løsning at systemet bare må få kollapse under vekten av hele sin råtne tyngde.

Spørsmålet til slutt blir: hva vil dette monsteret gjøre når det ser at det er i ferd med å dø? Vil det slå vilt rundt seg i alle kanter og gjøre enorm skade, eller vil det krype ned i en grøft og dø i stillhet?
… jeg tror vi alle vet svaret. Når myndighetene mister kontroll på hva folket blir fortalt, da vil de til slutt kaste sløret og innføre det totale diktatur.

Joseph Goebbels, det tredje rikets propaganda-minister, skal angivelig ha sagt:

“Hvis du forteller en løgn som er stor nok og fortsetter å gjenta den, vil folk til slutt komme til å tro den. Løgnen kan opprettholdes bare så lenge staten kan skjerme folket fra de politiske, økonomiske og/eller militære konsekvensene av løgnen. Det blir derfor livsviktig for staten å bruke alle sine krefter til å undertrykke dissens, for sannheten er den dødelige fiendens største fiende, og dermed er fiendens største fiende. av staten.”

Vi nærmer oss raskt det punktet hvor myndighetene ikke lenger kan skjerme folket for løgnen.

(Mine uthevinger)

I en tid hvor det å analysere hva slags situasjon vi faktisk står opp i med begge beina er av ekstrem viktighet, faktisk for deg og dine barns sikkerhet, påpeker ovennevnte kommentar en del viktige ting. Jeg har uthevet noen uttrekk som jeg skal kommentere kort.

Et byråkratisk statsmonster – må det kollapse av sin egen dauvekt?

Som Richard påpeker så representerer den norske stat og dets byråkrati en såpass stor andel av arbeidsstokken samt vår BNP at vi for lengst er forbi det stadium hvor det kan være bærekraftig. Som jeg nevnte i ovennevnte artikkel har et statsapparat og et byråkrati bare én eneste iboende egenskap; å ese ut.

Og et byråkrati og et statsapparat vil aldri redusere seg selv, slike mekanismer må eksterne (borgerne på utsiden av dette systemet) sørge for.

Jeg gjentar fra min forrige artikkel; staten må alltid behandles som en ulydig og farlig bikkje, som alltid må holdes i bånd.

Noe statsstyring og regulering er naturligvis nødvendig, men utrolig mye av den norske stats virksomhet er å produsere flere og flere unyttige eller skadelige regler og reguleringer (byråkrati), for å deretter bruke mer og mer ressurser på å håndhevde de unyttige reguleringene. Dette produserer ingenting nyttig for samfunnet, tvert imot saboterer det faktisk i stor grad de menneskene som faktisk produserer noe reelt for samfunnet.

Min mening er at Richard har rett, at vi i noen henseender er hinsides redning – hvor da ordet redning er definert som et prosess hvor man kan reversere elendighetene i landet på en kontrollert måte og lande mykt på beina.

På en annen side er jo en slik kollaps en redning, dog ikke en “myk” men heller brutal redning.

Det geniale med at korrupsjonssystemet er altomfattende

Et dårlig system, eller regelrett korrupsjon, på “lavt nivå” og i småskala er vanskelig å holde i gang i lengden. Grunnen til det er at det bare involverer noen få personer, som igjen gjør at det finnes veldig mange personer som dermed ikke er involvert. Når det er veldig mange mennesker som ikke er involvert i korrupsjon eller et dårlig system vil det således være mange personer som potensielt kan ønske å stoppe eller rydde opp i systemet/korrupsjonen, eller til og med ønsker å avvikle det hele.

Når Richard skriver “Systemet er bygd opp slik at det beskytter seg selv, nettopp fordi at det er så mange som er avhengig av systemet for sitt livsopphold” er han inne på en av bærebjelkene i den norske elendigheten. For eks. det “grønne skiftet”, det gigantiske bistandskomplekset (NGO’ene og nødhjelpkomplekset osv) og selve det gigantiske byråkratiet involverer så mange mennesker som tjener til livets opphold fra/inne i disse systemene. Det betyr at store deler av befolkningen har egeninteresse i å ikke avsløre systemiske meningsløsheter, eller sågar systemisk svindel og korrupsjon, og de har heller ikke egeninteresse av å rydde opp i, redusere eller sågar avvikle de systemene man tjener til livets opphold fra. Tvert i mot, naturlig nok.

Det “geniale” er således å ha gjort det hele altomfattende og totalitært, og deretter spy inn fiatpenger inn i dette totalitære systemet, og det vil være nærmest selvgående.

Komikeren George Carlin sa det så treffende for en del år siden:

“It’s a BIG Club, and you ain’t in it!”

Når Carlin sier “…og du er ikke inne i den” (klubben), så visste han trolig ikke om det lille landet Norge, for her er det faktisk veldig mange inne i klubben – det er det som er klubbens suksessfaktor; å lykkes med å rekruttere inn veldig mange personer fra den “vanlige” delen av befolkningen. Norge er således en kontrast til for eks Storbritannia, som har an voldsom adel, men hvor “folk flest” i større grad lever helt på utsiden “The Club”.

Et mer autoritært diktatur neste?

Richard skrev også dette:

Når myndighetene mister kontroll på hva folket blir fortalt, da vil de til slutt kaste sløret og innføre det totale diktatur.

Vi nærmer oss raskt det punktet hvor myndighetene ikke lenger kan skjerme folket for løgnen

Den norske maktens fortvilelse over tendenser til oppmyking av sensur samt det at de ikke ha full informasjonskontroll har kommet i mange runder de senere år, for eks. her og her, men hvor Gro’s berømte sitat for ca 7 år siden nok er mest ikonisk:

Norge er et av verdens klart mest totalitære regimer, men spørsmålet er hvor autoritært dette regimet vil komme til å bli de nærmeste årene. Utviklingen i Norge og i de fleste vestlige land går i stødig tempo, noen steder til og med raskt tempo, mot fascistiske totalitære politistater, hvor Storbritannia og Tyskland leder an i Europa. I USA har det nye Trump-regimet tatt over stafettpinnen i dette prosjektet fra Biden-regimet; eneste forskjellen er at Biden-regimet latet som de drev et demokrati, mens Trump-regimet ikke en gang gidder å late som.

I den såkalte pandemien var det mange land som var mer autoritære enn Norge, men siden vi er verdens mest totalitære land (kanskje foruten Nord-Korea) klarte vi å oppnå de samme tingene med et voldsomt apparatur av soft power, riktignok en noe aggressiv og ikke silkemyk soft power. Denne kontrollen har riktignok knaket i sammenføyningene flere ganger, men slik jeg ser det har den norske stat nå klart å befeste den totalitære kontrollen. Dessverre.

Løsningen på alt dette? Kriser og storkrig!

For den “vanlige” borgere er nok løsningen for å kunne redde seg og sin familie i en slik situasjon å la alle (de er svært mange) illusjonene falle, se at keiseren (myndighetene) er uten en tråd, og ikke minst umiddelbart stoppe å tro på noe av det konsernmediene i dag skriver. En borger som går gjennom denne prosessen vil være greit i stand til å bli opplyst tilstrekkelig om realitetene til å ta brukbare valg.

Hva er så løsningen for dem som er drivere og makthavere inne i disse systemene, altså våre øverste politiske ledere, i denne situasjonen hvor vi trolig er hinsides redning/myk landing?

Svaret på dette er kriser. Kriser er dessverre trolig deres eneste praktiske løsning, dvs. enten innbilte kriser eller kriser man selv skaper.

Jeg er også redd for, selv om jeg enda ikke er helt sikker på om det må gå så langt, at innen krisesegmentet er det storkrig som er den valgte løsningen. Den konstruerte pandemien (narrativet) dugde en stund, og en ny “pandemi”, for eks fugleinfluensa, kan også fungere for en stund. I tillegg har en voldsom økonomisk kollaps ligget helt klar og på bristepunktet lenge, egentlig i flere tiår.

Jeg frykter dog at det er storkrig som er valgt ut (eller alt på én gang), og det er i lys av dette man kan se at Norge jobber iherdig og systematisk for å rykke helt frem i køen som hovedaggressor mot vårt naboland i nord. Nå som det sionist-styrte Trump-regimet tilsynelatende ser ut til å heller ha valgt storkrig i Midt-Østen og mot Iran, er storkrig mot Russland overlatt til Nord-Europa med Norge, Nederland, Storbritannia, Baltikum for å få til. Om norske myndigheter og vår “elite” faktisk lykkes med å få til storkrig, gjenstår å se, men sjansen er stor.

For som Richard påpeker så riktig; råttenskapen er for stor og for tung og oppløsning er på gang samtidig i mange sammenhenger; dette gjelder ikke bare den enorme norske oppblåste statsstrukturen, men for eks. også organisasjoner som NATO og EU m.fl. Kanskje også WHO kan føyes inn her.

Storkrig har en lang rekke fordeler for de styrende eliter, og det er uendelig med eksempler gjennom historien på at krig har vært en valgt løsning, ikke bare på elitenes egne interne maktrivalisering, men på opptårnede problemer av diverse slag.

Det er mulig det kan forhindres, men da må nok det norske folk bråvåkne.