Norge er et av verdens mest korrupte land, i hvert fall systemisk sett. Vi er også et av verdens mest dobbeltmoralske land, verdens mest naive land, og vi har trolig en av verdens verste kobbel av pressehus (msm/konsernpresse) samt trolig de aller dummeste politikerne i hele verden. De siste årene har vist dette mer og mer, og for åpen scene, og Epstein-saken er bare en ny spiker i den kisten som forhåpentligvis begraver den seiglivede konstruksjonen som vi kan kalle De Uendelige Illusjoners Høyborg Norge. Hvis du fra nå av ser en leder, politiker eller sjef for PST e.l. som våger å komme med den sinnsyke påstanden om «Det er viktig at vi har tillitt» bør du begjære vedkommende arrestert, eventuelt innlagt, sporenstreks.
Epstein-saken, er som sagt bare en ny fase i åpenbaringen av ovennevnte, og det er ganske patetisk og vittig å se hvordan norsk konsernmedier går på høygir for å bedrive det eneste som de kan og skal; nemlig dekke over de viktige elementene av fenomenet Epstein.
Og norske politikere er like patetiske:
Det politiske kartellet skal altså se nærmere på seg selv, ifølge Støre, men på «en uavhengig måte». Jeg kniser, mens jeg kikker i speilet og på en helt uavhengig måte skal bedømme hva jeg ser.
Kåseriet til Einar Andreas Lund beskriver det hele som vanlig på en glimrende måte.
(Det er jeg som har valgt ut overskriften)
Et nøytralt hvilerom for verdensfredens skyld
Av Einar Andreas Lund
JONAS GAHR STØRE: «SANNHETEN OM TORBJØRN OG TERJE. NORGE KAN IGJEN PUSTE UT ETTER EN UVIRKELIG TID OG VOND TID. ALT VAR BARE MISFORSTÅELSER.
«Kjære alle sammen. Kjære medborgere.
Vi kan nå legge bak oss denne uvirkelige, vonde og unorske tiden rundt det vi kan kalle uheldige geografiske plasseringer og like uheldige hendelser.
Det har omsider kommet frem opplysninger om Terje Rød Larsen og Thorbjørn Jagland som gjør at vi ser saken i et helt annet lys, et et lys som er mer fantasifullt enn det vi er vant til i Utenriksdepartementet, og som endelig viser at alt var pussige misforståelser.
Når det gjelder Terje, har han i dypt fortrolige samtaler med meg endelig forklart at hans opphold på denne mye omtalte Epstein-øya i Karibia skyldtes en dyptgående og tilfeldig misforståelse.
Terje er som kjent en idealistisk mann som brenner sterkt for fredsforhandlinger, og han trodde i dette tilfelle oppriktig og ærlig at han hadde takket ja til et seminar om ‘Isolasjonens psykologi i arkipelager’.
Han har også forklart til meg på fortrolig tomannshånd at han oppfattet at de svært unge og halvveis avkledde jentene som bar inn forfriskninger i bakgrunnen var en del av et eksperimentelt svensk teaterstykke om barndommens uskyld, finansiert av Nordisk råd. Terje trodde også at Epstein-øya var et flytende forskningssenter for bærekraftig luksus, og at Jeffrey Epstein bare var en overivrig gartner som hadde misforstått hva som skulle beskjæres.
Når det gjelder et av Terjes mange private lån fra Epstein, det på på 130 000 dollar, må vi forstå at dette var en ren praktisk nødvendighet for å sikre en eiendom i Hellas som kunne fungere som et nøytralt hvilerom for verdensfredens skyld.
At beløpet på dollaren tilsvarer det Epstein betalte ut, er bare nok en vakker tilfeldighet som viser hvordan universet av og til legger til rette for at våre fremste diplomater skal ha god utsikt mens de reflekterer over menneskehetens videre skjebne. Han merket ikke noe galt, for han satt som vanlig med ryggen til og leste korrektur på Oslo-avtalen 2.0. At han ikke har kommet til meg før med disse inderlige betroelsene, skyldes utelukkende at han har vært oppriktig flau over at han var såpass idealistisk og godtroende på vegne av menneskeheten.
Når vi ser på Thorbjørn, må vi huske på Thorbjørns unike evne til å være til stede uten egentlig å være der. Thorbjørn har i ettertid forklart at han befant seg i en tilstand av permanent ‘politisk transendens’, eller mulig det var dyp meditasjon.
Når han sendte passinformasjon for hele familien og bestilte opphold i Epsteins overgrepsbolig i Palm Beach, trodde han i sitt stille sinn at han booket en hytte gjennom statens hytteutleie på fjellet. Han har forklart at han dessverre forvekslet Florida med Finse, og at palmetrærne ble trodd å være litt uvanlig høye fjellbjørker på grunn av klimaendringene.
Thorbjørn var i denne perioden så fordypet i å forstå den sataniske Donald Trumps narsissistiske sinnssykdom og Russlands splittede sjel, at han trodde de purunge og lettkledde kvinnene i huset var praktikanter fra Europarådet som var sendt for å lære ham å bruke den nyeste iPaden. Kan man klandre ham for noe sånt?
Når det gjelder spørsmålene rundt Thorbjørns økonomiske forbindelser og de millionene som har flytt mellom disse stiftelsene, er forklaringen like enkel som den er vakker: Thorbjørn har forklart at han trodde pengeoverføringene fra Epsteins kontorer var en form for anonym, internasjonal støtte til hans personlige forskning på ‘Stillhetens betydning i europeisk politikk’.
Han trodde oppriktig at de komplekse transaksjonene gjennom skatteparadisene bare var en moderne og effektiv måte å unngå unødvendig postgang på.
Da han mottok midler til sine prosjekter, trodde han at Epstein var en veldedig onkel-figur fra Texas som ønsket å sponse Thorbjørns visjon om en verden uten konflikter, og at pengene i realiteten var ‘fredspoeng’ som kunne løses inn i diplomatiske gjennombrudd ved en senere anledning.
At Thorbjørns personlige økonomi og maktens mørkeste lommer ble sammenblandet, må vi se på som en ren regnskapsmessig poesi, en slags økonomisk abstraksjon som vi vanlige borgere dessverre mangler de intellektuelle forutsetningene for å forstå.
Vi i Norge må bare akseptere at når noen opererer på et så høyt diplomatisk nivå som Treje og Thorbjørn, så blir virkeligheten litt flytende og høyfrekvent. Og husk: Det er verken en løgn eller en synd når noen selv tror på sin egen forvirring.
Det er bare en intens diplomatisk aktivitet i et like intenst diplomatisk virke for menneskehetens beste.
Vi i AP ser derfor på alle disse pussige hendelsene som en serie uheldige, nærmest idealistiske illusjoner, distrè utslag i overivrige politiske mesterhjerner, og vi ber det norske folk om å fokusere på sin egen psykiske uhelse i stedet for å dvele ved hvor Terje og Thorbjørn har lagt feriene sine.
La privatliv være privatliv for disse flotte guttene våre.
Hilsen statsministeren.»
Noam Chomsky har listet opp 10 punkter for mediekontroll, hvor et av punktene er å gjøre offentligheten selvtilfreds.
Her kan vi vel si at i Norge så har vi å gjøre med verdens mest konforme, naive og selvgode befolkning, et folkeslag som fortsatt har tillit til de korrupte parasitt-politikerne som herjer her. Uansett hvor mye faenskap nevnte politikere finner på, da vil dette tafatte folkeslaget aldri ta det inn over seg. For vi bor tross alt i «verdens beste og rikeste land», landet som er selveste paradis på jord hvor øvrigheta er gode og moralske mennesker. Prøver man å stikke hull på denne boblen så vil man fort bli persona-non-grata… en ikke person. Folk i dette liker ikke å få høre at de bor i verdens mest korrupte land, de liker ikke å få utfordret verdensbildet sitt.
Jurij Bezmenov, en tidligere KGB1-agent, som ble desillusjonert av det sovjetiske systemet og hoppet av vestover, ga i 1984 et intervju med G. Edward Griffin, som man kan lære mye av i dag. Hans mest skremmende poeng var at Russland har satt i verk en langsiktig plan for å beseire Amerika gjennom psykologisk krigføring og «demoralisering». Det er et langt spill som tar flere tiår å oppnå, men det kan allerede bære frukter.
Bezmenov påpekte at KGBs arbeid hovedsakelig ikke involverer spionasje, til tross for hva vår populærkultur kan fortelle oss. Mesteparten av arbeidet, 85 % av det, var «en langsom prosess som vi kaller enten ideologisk undergraving, aktive tiltak eller psykologisk krigføring».
Hva betyr det? Bezmenov forklarte at det mest slående med ideologisk undergraving er at det skjer åpent som en legitim prosess. «Du kan se det med dine egne øyne», sa han. Amerikanske medier ville kunne se det, hvis de bare fokuserte på det.
Slik definerte han ideologisk undergraving videre:
«Det det i bunn og grunn betyr er å endre virkelighetsoppfatningen til hver amerikaner i en slik grad at til tross for overfloden av informasjon, er ingen i stand til å komme til fornuftige konklusjoner for å forsvare seg selv, sine familier, sitt samfunn og sitt land.»
Bezmenov beskrev denne prosessen som «en stor hjernevask» som har fire grunnleggende stadier. Den første fasen kalles «demoralisering», som tar fra 15 til 20 år å oppnå. Ifølge den tidligere KGB-agenten er det minimum antall år det tar å omskolere én generasjon studenter som normalt er utsatt for landets ideologi – med andre ord, tiden det tar å endre hva folk tenker.
Han brukte eksempler på hippier fra 1960-tallet som kom til maktposisjoner på 1980-tallet i regjeringen og næringslivet i Amerika. Bezmenov hevdet at denne generasjonen allerede var «forurenset» av marxistisk-leninistiske verdier. Denne påstanden om at mange babyboomere på en eller annen måte forfekter KGB-besudlede ideer er selvfølgelig vanskelig å tro, men Bezmenovs større poeng tok for seg hvorfor folk som gradvis har blitt «demoralisert» ikke klarer å forstå at dette har skjedd med dem.
Med henvisning til slike mennesker sa Bezmenov:
«De er programmert til å tenke og reagere på visse stimuli i et visst mønster [med henvisning til Pavlov]. Du kan ikke ombestemme dem selv om du utsetter dem for autentisk informasjon. Selv om du beviser at hvitt er hvitt og svart er svart, kan du fortsatt ikke endre den grunnleggende oppfatningen og logikken i atferd.»
Demoralisering er en prosess som er «irreversibel». Bezmenov trodde faktisk (tilbake i 1984) at prosessen med å demoralisere Amerika allerede var fullført. Det ville ta en generasjon til og et par tiår til å få folk til å tenke annerledes og vende tilbake til sine patriotiske amerikanske verdier, hevdet agenten.
I det som kanskje er en av de mest slående avsnittene i intervjuet, beskriver Bezmenov tilstanden til en «demoralisert» person slik:
«Som jeg nevnte tidligere, spiller eksponering for sann informasjon ingen rolle lenger», sa Bezmenov. «En person som var demoralisert er ikke i stand til å vurdere sann informasjon. Fakta forteller ham ingenting. Selv om jeg overøser ham med informasjon, med autentiske bevis, med dokumenter, med bilder; selv om jeg tar ham med makt til Sovjetunionen og viser ham [en] konsentrasjonsleir, vil han nekte å tro på det, helt til han [får] et spark i viften. Når en militærstøvel slår ballene hans, vil han forstå. Men ikke før det. Det er [tragedien] med demoraliseringssituasjonen.»
Det er typisk norsk å være selvgod.