Skien kommunes vaksineinformasjon – del 2

I del 1 så vi at den aktuelle vaksineinformasjonen som Skien kommune omtalte som både uriktig og forfalsket var fullstendig sannferdig/korrekt informasjon.

Foreningen Lov og Helse kontaktet Skien kommune ved kommunikasjonssjef Anne Spånem for å få en kommentar på saken. Vi sendte følgende henvendelse:

Hei

Vi i Foreningen Lov og Helse har blitt oppmerksom på “kontroversene”

vedrørende informasjonen om covid-vaksinene som en kort stund lå ute på nettsiden til Skien kommune, før den ble fjernet med en beklagelse osv.

Vi har 3 spørsmål vi gjerne skulle fått svar på:

1) Skien kommune uttaler at den aktuelle informasjonen som ble fjernet etter kort tid er “uriktig informasjon”, kan dere utdype og forklare nøyaktig hva av denne informasjonen som er uriktig?

2) kan dere i eventuelt i lys av deres svar på spørsmål 1 veldig kort forklare hva som ville vært mer riktig informasjon kontra det elementet som dere karakteriserer som den “uriktige informasjonen”?

3) et generelt og prinsipielt spørsmål til slutt: har Skien kommune en strategi og oppfatning at det bare er vaksinepromoterende informasjon som skal ut til befolkningen, eller finnes det unntak hvor Skien kommune mener at også informasjon som “gir inntrykk av vaksinemotstand” men som er korrekt og sannferdig også bør kunne komme ut?

Vi fikk følgende svar; ikke fra Anne Spånem men kommuneadvokaten:

Vi ser her for det første at ingenting av det vi spurte om egentlig ble besvart. Dernest at den omtalte informasjonen som ble lagt ut på nettsiden fortsatt omtales som «forfalsket informasjon». Til slutt ser vi at kommunens syn er at dette av en eller annen grunn har stort skadepotensiale. Siden vi ikke fikk svar på noe av det vi spurte om og at kommunen enkelt og greit bare henviste til nasjonale retningslinjer sendte vi oppfølgingsspørsmål:

Hei og takk for svar.

To korte oppfølgingsspørsmål:

1) Svaret ditt/til kommunen indikerer at Skien kommune ikke vurderer sine beslutninger selv, men automatisk implementerer nasjonale retningslinjer og anbefaleringer – har kommunene i Norge, medregnet Skien kommune lov til å ikke gjøre egne vurderinger som grunnlag bak deres beslutninger?

2) mange mener at den omtalte informasjonen (den som ble fjernet) er informasjon som Skien kommune har PLIKT å få ut til brukerne sine – hva er det som gjør at Skien kommune mener at dette ikke er en plikt, men tvert imot til og med mener det har skadepotensiale at denne informasjonen kommer ut?

Vi fikk følgende svar på dette:

Dessverre ble heller ikke her noe av det vi spurte om besvart eller kommentert.

Plikten til å vurdere og tenke selv

I lys av Skien kommunes svar er dette med plikten til å tenke og vurdere selv svært interessant. Det følger av ulovfestet forvaltningsrett visse minimumskrav til kommunene som en del av forvaltningens virksomhet. Ulovfestet forvaltningsrett vil si at svaret ikke står direkte i lovteksten men er utfylt av domstolene. At man skal gjøre en selvstendig forsvarlighetsvurdering, og at det ikke fritar for eventuelt ansvar å bare gjøre som man får beskjed om gjennomsyrer for øvrig hele helseretten. Men det står også en del interessant i lovtekstene som medfører at kommuner ikke blindt kan «adlyde og innføre», og også en del om informasjonsplikt. For eksempel her i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 4-1 og 4-2:

Det følger av forarbeidene til bestemmelsen i Prop.91 L (2010-2011) i kapittel 20 at;

Først ledd innebærer en presisering av at innholdet i tjenesten skal være forsvarlig når pasienten eller brukeren blir tilbudt eller mottar den.

Kravet om forsvarlighet er en rettslig standard. Det innebærer at innholdet bestemmes av normer utenfor loven. Forsvarlighetskravet har en dobbel funksjon. Forsvarlighetskravet er en rettesnor for tjenesten og viser til normer som beskriver hvordan tjenestene bør være. Det følger av forsvarlighetskravet at tjenestene må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang.

Plikten til å sørge for forsvarlige tjenester stiller krav om at virksomheten planlegger og iverksetter nødvendige tiltak for å sikre at de ulike tjenestene som ytes til enhver tid er forsvarlige. Virksomheten skal også påse at tiltakene fungerer og er tilstrekkelige. Det er i stor grad sammenfall mellom kravene til forsvarlig virksomhetsstyring og kravene til internkontroll.

Forsvarlighetskravet innebærer ikke bare at deltjenestene hver for seg skal være forsvarlige. Kommunens tilbud som helhet må også være forsvarlig. Dette er presisert i § 4-1 første ledd bokstav a. Et helhetlig og koordinert tjenestetilbud innebærer blant annet krav til koordinering mellom de ulike tjenestene slik at formålet med tjenestene kan oppfylles.

§ 4-2 som omtales i kapittel 21 statuerer at «enhver» som yter helsehjelp har et ansvar, noe som tilsier at den enkelte også bør gjøre en selvstendig vurdering på grunnlag av tilgjengelig dokumentasjon og at fravær av en slik vurdering kan medføre et ansvar. Bestemmelsen samsvarer med formålsbestemmelsen i helsepersonelloven § 1 med krav til kvalitet, tillit og pasientsikkerhet. Hvis vi ser på forarbeidene til bestemmelsen:      

Generelle merknader er gitt i kapittel 21. Bestemmelsen er ny.

Første ledd inneholder plikt for enhver som yter helse- og omsorgstjenester til å drive systematisk arbeid for kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. Pliktsubjektet «enhver» tilsvarer pliktsubjektet i tilsynsloven § 3. Den somhar ansvar for en virksomhet, har også ansvar for internkontrollen. Selv om ansvaret i prinsippet er lagt til øverste leder, for eksempel rådmannen i en kommune eller administrerende direktør ved et helseforetak, vil myndigheten i praksis være delegert til leder av den aktuelle virksomhet når det gjelder den praktiske gjennomføringen av internkontrollen.

Innføring av plikt for enhver som yter helse- og omsorgstjenester til systematisk kvalitetsforbedringsarbeid er et prosesskrav, og ikke et krav til et bestemt nivå av kvalitet. Prosesskravet setter først og fremst et krav til systematisk styring og ledelse av den aktuelle tjenesten og tydeliggjør at dette er en viktig virksomhetsoppgave. Kvalitetsforbedring- og pasient- og brukersikkerhetsarbeid skal være en del av virksomhetens internkontroll.

Pasient- og brukersikkerhetsbegrepet tar utgangspunkt i å verne pasienter og brukere mot å bli påført skade eller bli utsatt for risiko for skade når de mottar helse- og omsorgstjenester eller søker slike tjenester. Systematisk pasient- og brukersikkerhetsarbeid vil være alle systematiske tiltak for å opprette og vedlikeholde vern mot unødig skade.

Kvalitetsbegrepet skal forstås i lys av Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten: Og bedre skal det bli! (2005–2015), ny Nasjonal helse- og omsorgsplan og arbeidet med utvikling av nasjonale kvalitetsindikatorer i regi av Helsedirektoratet.

Tilsvarende bestemmelse er foreslått i spesialisthelsetjenesteloven § 3-4 a.

I andre ledd gis departementet hjemmel til å gi forskrift med nærmere bestemmelser blant annet om innholdet i plikten etter første ledd. I en slik forskrift kan det være naturlig å operasjonalisere hva som ligger i kravet om systematisk kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhetsarbeid. Det gis også hjemmel for at det kan gis forskrift om politisk behandling av kvalitetskrav, hvor kommunen selv avgjør om saken skal behandles i kommunestyret eller annet folkevalgt organ. Det sentrale er å sikre at de folkevalgte i kommunene deltar både i utarbeidelsen av kvalitetskravene og oppfølgingen av dem]

                                       …

Det som er viktig å merke seg her er at når det står «enhver», så kan man ikke overlate ansvaret til «andre». Dette betyr at det kreves av alle de som yter helse- og omsorgstjenester i kommunen som sådan at hver enkelt gjør en selvstendig vurdering av om f.eks. den informasjonen man gir er i samsvar med det som minimum kan forventes av forvaltningen når det gjelder krav til begrunnelse og dokumentasjon. Det følger av ulovfestet forvaltningsrett et

minstekrav til kvaliteten på forvaltningens virksomhet. Det fremgår av Høyesteretts praksis i bl.a.;

Fusa-dommen i Rt. 1990 s. 874

Spanor-dommen Rt. 1991 s. 954

Barnehage-dommen Rt. 1991 s. 857

Furunkulose-dommen Rt. 1992 s. 36

I tillegg er det på tilsvarende grunnlag en plikt for forvaltningen til å dokumentere at de har holdt seg innenfor lovens rammer, altså et dokumentasjonskrav, som fremgår av

Isene-dommen i Rt. 1981 s. 745.

Og videre etter § 4-2 a: kommunen har etter helse- og omsorgstjenesteloven plikt til å informere om det som en pasient og bruker har rett til å få vite etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 og 3-3:

Og det en pasient/bruker har rett til å få vite og som står i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 er:

Vi biter oss merke i første ledd:

«Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger».

Legeforeningen viser til at de forholder seg til de etiske retningslinjene i Helsinkideklarasjonen som bygger på Nürnbergkoden. Dette fremgår blant annet på nettsiden til forskningsetikk.no. I klinisk praksis kan strenge forskningsetiske regler omgås ved at det som gjøres blir definert som behandling, ikke forskning. Dermed får heller ikke pasientene alltid god nok informasjon om at effekten av det som gjøres ikke er godt nok dokumentert. I noen situasjoner slås det imidlertid fast at det kan forsvares at ikke godt nok utprøvd behandling prøves som en siste utvei når tilstanden er svært alvorlig. Det framheves imidlertid at hensyn til det informerte samtykket er særlig viktig i slike tilfeller, og at det som gjøres og resultatene av behandling (effekt og bivirkninger) nedtegnes systematisk, slik at ny kunnskap kan innhentes og eventuelt publiseres. Helsinkideklarasjonen i fulltekst er tilgjengelig her.

Videre er jo varslingsplikten interessant:

Kommunene har altså plikt til å varsle om dødsfall eller alvorlig skade. I Norge var bivirkningene for vaksinen allerede i november 2021 på et nivå som var 3-13 ganger verre (ettersom hvilken bivirkningskategori man sammenligner) enn tilsvarende tall for svineinfluensa-vaksinen. Er dette alvorlig nok til å være varslings-berettiget? Har kommunene i Norge varslet om dette, noe som de kanskje er lovpålagt?

Kanskje bør også legestanden som sådan, snart stille spørsmål her. I Hippokrates ed som leger avgir som en etisk retningslinje for sin legevirksomhet, lover de blant annet å;

«… avstå fra å skade eller gjøre urett. Jeg skal ikke gi noe dødelig legemiddel til noen eller gi råd om noe slikt».

.

Videre etter pasient- og brukerrettighetsloven:

Det kreves altså samtykke. Men samtykke er ikke gyldig hvis ikke pasienten/brukeren har fått nødvendig informasjon om innholdet i helsehjelpen. Det fremgår av forarbeidene i Ot.prp. nr. 12 (1998-1999) Lov om pasientrettigheter (Pasientrettighetsloven) en klargjøring av bestemmelsen;

Første ledd lovfester det generelle krav til informert samtykke som rettsgrunnlag for å yte helsehjelp. Samtykkekravet gjelder for alle sider av helsemessig virksomhet som pasienter undergis eller medvirker i, dvs. pleie, omsorg, undersøkelse, innleggelse og behandling.

Pasientens samtykke er bare gyldig dersom pasienten har fått tilstrekkelig informasjon om tiltaket. Dette innebærer at pasientene må ha fått fyllestgjørende underretning om formål, metoder, ventede fordeler og mulige farer i forbindelse med tiltaket

Bestemmelsen innebærer at pasienten kan trekke tilbake samtykke til behandling. I annet ledd er det slått fast at helsepersonell plikter å gi nødvendig informasjon om følgene av at samtykket trekkes, og dermed at behandlingen må avsluttes. Pasienter kan ha ulike grunner til å trekke et samtykke tilbake.

Man må lese alt dette med stor fantasi for å klare å konkludere med at en kommune uten videre med «tomt blikk» kan implementere nasjonale retningslinjer og anbefalinger uten å gjøre selvstendige vurderinger.

Det kom også nylig en Høyesterettsdom som i dette henseendet er interessant.

Skien kommunes videre håndtering

Man skulle kanskje anta at når Skien kommune etter hvert fikk tenkt seg om litt ville de endre sin omtale av dette slik at det ble mer kalibrert med realitetene. Men den 6. januar kunne vi lese på NRK ikke bare at de anmelder saken til politiet, men at de også opprettholder sin noe besynderlige beskrivelse av den omtalte vaksine-informasjonen. For eks dette:

For det første mener Skien kommune at hendelsen er alvorlig, men uten å presisere på hvilken måtte dette egentlig er alvorlig. Hvis Skien kommune har en sterk iboende målsetning om å ikke informere befolkningen sin om alle sider ved vaksinen er jo saken naturligvis «alvorlig», for da har Person X uten tillatelse ødelagt denne ensidigheten. Derimot kunne man kanskje snudd hele saken opp-ned – at det alvorlige ligger i det å ikke informere befolkningen om de omtalte opplysningene om vaksinen.

For det andre mener de at den fullstendig korrekte vaksineinformasjonen som hadde blitt lagt ut svekker tilliten til samfunnsoppdraget til FHI og kommunen. Da blir vi fristet til å lure på hva slags fundament dette samfunnsoppdraget i så fall er tuftet på? Og til slutt ser vi at Skien kommune faktisk uttaler at de faglig sett ikke kan stå for det omtalte innholdet. En digresjon er at i ovennevnte artikkel på NRK får ekspert på IT-sikkert ved USN Lasse Berntzen anledning til å uttrykke den samme forvirringen:

– «De fleste oppfatter jo kommunen som en autoritet. Når det da dukker opp innhold som ikke er korrekt på deres hjemmeside, så kan det være at noen tar det for god fisk, og det er alvorlig, sier han».

Lasse Berntzen er ekspert på IT-sikkerhet og kan vel unnskyldes for å ikke ha helt oversikt over denne tematikken.

Oppsummering

Hva som egentlig ligger bak Skien kommunes uttalelser og håndteringen av denne saken kan man bare spekulere i, men egentlig er dette spørsmålet meget interessant i et psykologisk perspektiv. Jeg er fristet til å si at det ligger en form for affekt bak det hele. Som en venn av meg sa litt på spøk: «det hele virket nesten som et kjærlighetsforhold som er truet!». Det at Skien kommune omtaler helt korrekt og offentlig informasjon som forfalsket og uriktig vitner i hvert fall om en forvirring, enten det kommer av min venns litt flåsete forslag – nemlig truet kjærlighet – eller andre følelser eller grunner. Alternativet er at det er en helt bevisst strategi, altså at de vet at informasjonen er riktig men bevisst likevel omtaler den som uriktig. Dette siste har de delvis innrømmet at ikke er tilfellet, de ser faktisk ikke ut til å vite at den omtalte vaksineinformasjonen er korrekt og sann. Min noe spekulative konklusjon på dette spørsmålet blir:

Jeg er fristet til å tenke at når Skien kommune omtaler informasjonen som uriktig og falsk handler det ikke om at selve informasjonen er uriktig. Det er ganske tydelig at Skien kommune rett og slett ikke vet om informasjonen er riktig eller uriktig, og de har ikke undersøkt det heller (dette siste har de faktisk også innrømmet i telefon-samtaler). Man må nesten anta at de opptrer slik fordi de mener at informasjonen vil kunne lede til et uriktig resultat. Nemlig det resultat at hvis folk faktisk ble opplyst om vaksinene og en del grunnleggende fakta tilknyttet denne, ville en del mennesker ta et (informert) valg som ville innebære å avstå fra å ta den. Et slikt informert valg er dermed et uønsket (uriktig) resultat.

En avsluttende problemstilling som kan induseres fra Skien kommunes uttalelser og håndtering i denne saken kan også være følgende:  

Hvor trygg kan du som norsk borger være på at du av Skien kommune (eller andre kommuner eller relevante instanser) har blitt og blir tilstrekkelig informert om alle sider ved denne medisinske behandlingen du skal vurdere?