Mytene om Andrew Wakefield – del 5

Tema for denne delen: den merkelige skandalejournalisten Brian Deer.

Dette er del 5 i en serie på 8 deler.

Som vist i forrige del var det altså ingenting i fagmiljøenes kritikk av Wakefield og hans gruppes arbeid som dreide seg om forskningsjuks. Anklagene dreide seg utelukkende om rene tekniske og byråkratiske formaliteter, og hvor de fleste av dem ikke en gang var reelle.

At det faglige til Wakefield-gruppen stod støtt utgjorde et stort problem, som måtte løses. Så lenge forskningsfundamentet til Wakefields gruppe og deres reiste spørsmål om MMR-vaksinene publisert i The Lancet stod ved lag var det essensielle problemet nemlig fortsatt like fullt til stede.

Den merkelige journalisten Brian Deer kommer på banen

Løsningen på problemet het Brian Deer.

Narrativet om forskningsjuks ble derfor etter hvert spunnet frem likevel, ikke fra fagmiljøer, men som sagt utelukkende fra freelance-journalisten Brian Deer som i perioder var hyppig skribent for Sunday Times. Hele historien angående Brian Deer er pussig nok i seg selv, og jeg kan henvise deg til Skafnesmos bok for ytterligere detaljer om dette.

Men fenomenologisk sett fikk vi da plutselig et bisarr situasjon hvor en tabloid skandale-journalist tok jobben med å skulle faglig sett korrigerer 13 prominente forskere innenfor faget inflammatoriske tarmlidelser, en korrigering ikke en gang de faglige organene som hadde vurdert Wakefield-saken hadde funnet adekvat. Sagt annerledes; fagmiljøene fant ikke noe faglig å korrigere, selv etter at søkelyset var satt på for full styrke.

Men det gjorde altså tabloid-journalisten. Deer fikk også publisert sine anklager om forskningsjuks. Disse anklagene må enten ha vært rent oppdiktet, eller alternativt så beviste Deer at han ikke begrep metodikken bak forskningsdataene som ble publisert i The Lancet. Det er ikke plass her til å redegjøre i detalj, og jeg henviser deg igjen til å lese Skaftnesmos bok om temaet (s. 60-62).

Deer «finner» altså noe som fagmiljøene aldri hadde anklaget Wakefied et al. for. Jeg siterer Skaftnesmo for sakens videre gang:

Var det blitt med dette, ville vel fagmiljøet møtt hele affæren med en skuldertrekning. Ytringsfriheten omfatter også retten til å overvurdere sin egen kompetanse, samt retten til å publisere åpenbare feiltolkninger.

(s. 60, Folkefiender)

Men saken blir enda mer pussig:

I alle fall fikk Brian Deer, i januar 2011, lov å bre seg ut i en 3-delt artikkelserie i British Medical Journal. Det var første gang i det velrennomerte tidsskriftets historie at en skandale-journalist fikk lov til å avgjøre et kontroversielt forskningsspørsmål. Og for å stive opp hans historie, som var en rekapitulasjon av anklagene fra Sunday Times, fikk han redaktørens fulle støtte i BMJ’ lederartikkel.

(s. 60, Folkefiender)

Jeg minner for øvrig igjen om at jeg i del 3 viste at BMJ redaktør Fiona Godlee senere måtte gå ut og beklage at de «glemte» å deklarere en ørliten interessekonflikt, i og med at de fikk sponsing og finansiering av MMR-produsentene Merck og GlaxoSmithKline.

Det at BMJ fulgte opp med støtte i lederartikkel var nok avgjørende for sakens videre retning. Her tenker du kanskje at «jamen her fikk endelig påstanden om forskningsjuks et faglig fundament»? Det er da viktig å påpeke at lederartikkelen til Fiona Godlee var et nærmest rent moral-politisk støtteskriv – eller som noen har betegnet det; et skikkelig under- beltestedet «hit piece». Godlee avsluttet sin leder med å erklærer at hun håpet at «døren nå var lukket for godt» for Wakefield og gruppens arbeid. Leder-støtten fra BMJ var således ikke et faglig fundament som underbygget Deers anklager. I bunn og grunn var lederen til Godlee en politisk skrift, men som ga et skinn av «faglig» alibi for Deers anklager, fordi det kom fra «faglige kanter».

Myten om at medforfatterne trakk studien tilbake

Nå må jeg igjen avlive flere myter. Jeg skal trekke frem en annen liten detalj fra lederen til Godlee, og nå skal du se noe snedig. Godlee i sin lederartikkel skrev dette:

Dette var vel knusende for det faglige renomméet til Wakefield? 10 av med-forfatterne erklærer altså at de trekker tilbake studiens konklusjon? Fiona Godlee var for øvrig i «godt» selskap, da dette påstanden også ble spredd i Norge for eks. i VG og fra Statenes Legemiddelverk:

Som du kan se der hvor Fiona Godlee kommer med denne tilsynelatende knusende omstendigheten står det referert til fotnote nr. 15. Noen ganger kan det lønne seg å lese fotnoter, og det skal vi nå. Denne fotnoten referer til tilbaketrekkings-skrivet til de 10 forfatterne, som jeg viser i følgende faksimile:

La oss se nøye på dette. For det første ønsket de 10 medforfatterne at undersøkelser skal fortsette tilknyttet tematikken, noe som jo er stikk i strid med hva Godlee håpet på; hun uttrykket jo håp om at «døren blir lukket for godt». Deretter gjentar de ti forfatterne det de allerede understreket i den opprinnelig studien i The Lancet – at deres studie ikke har stadfestet en kausal forklaring mellom autisme og MMR-vaksinene.

Så kommer essensen her – de trakk altså tilbake «…the interpretation placed upon these findings…«. eller oversatt til norsk: de trakk tilbake, eller avviste, tolkningene som har blitt plassert oppå deres egen studie. De trekker altså ikke tilbake sin egen studie, men den feilaktige tolkningen (som de selv eller Wakefield aldri har påstått) som andre har tilskrevet studien og som hadde skapt dette rotteracet de trolig følte seg sterkt plaget over.

Dette var altså enda et eksempel av en lang rekke av uredelig knep som ble brukt mot Wakefield, for å knuse ham på alle tenkelige og nesten utenkelige måter.

Så trekker plutselig Deer sine anklager om forskningsjuks!

Saken ble etter hvert om mulig enda mer bisarr. Jeg skal først nevne bakteppet. Det man har klare indikasjoner på at var formålet med svertekampanjen mot Wakefield hadde på dette stadium for lengst nådd sin målsetning: Wakefield var svertet over hele verden, han var blitt avskiltet og mistet legelisensen, og studien var trukket tilbake, og ikke minst: de funnene og korrelasjonene de fant var for evig tid gjort giftige.

Selv om det ikke forelå noe faglig bak anklagen om forskningsjuks lever vi da tross alt i en sivilisasjon i Norge og Vesten hvor sannhet er fjernet som samfunnsdirigerende fenomen, hvor konsernpressens rolle er å tildekke sannheten og hvor alt er narrativstyrt. I en annen type verden – hvor for eks. sannhet, moral og redelighet var grunnpilarer kunne Wakefields forskergruppe trukket på skuldrene, eller til og med ledd av en tåpelig journalist som Deer, men her måtte Wakefield gå grundig til verks. I boken Callous Disregard: Autism and Vaccines–The Truth Behind a Tragedy tilbakeviser Wakefield anklagene til Deer bit for bit.

I boken til Skaftnesmo kan du som nevnt også lese mer detaljer om hvordan enten Deer ikke hadde peiling på hva han drev med, faglig sett, eller han løy, jeg siterer den overordnede konklusjonen fra Skatfnesmo:

(…) her er det nok å nevne at Deer åpenbart har ignorert den standard-prosedyren som ble fulgt mellom de første biopsi-resultatene og den endelige publiseringen.

(S. 60, Folkefiender)

Wakefields gruppe hadde altså fulgt en helt standard prosedyre, noe som den ukyndige Deer hadde oppfattet som forskningsjuks (eller eventuelt med viten og vilje bare diktet opp at var forskningsjuks).

Men, med tidens gang begynte jo folk i det stille å kikke historien litt etter i kortene, og siden beskyldningen om forskningsjuks var feilaktig, eller rett ut løgn, var det jo enkelte personer som fant ut dette. Den anerkjente vitenskapsjournalisten Eugenie Samuel Reich var en slik. Heller ikke han var for øvrig noen «anti-vaxxer», og han mente at linken mellom MMR-vaksiner og autisme var vitenskapelig tilbakevist. Men han oppdaget også at Wakefield og gruppen hans ikke hadde jukset med forskningen sin,

Dette var jo et problem for Deer, som dermed selv risikerte og fremstå som en svindler. Hvordan løse det?

Jo enkelt og greit løste Deer det ved å hevde at han egentlig aldri hadde beskyldt Wakefield for juks!

Reich diskuterer denne kontroversen hvor han tar opp denne pussigheten:

Brian Deer fremstilles som en helt i konsernmedia og konsensussamfunnet; mannen som avslørte Den Store Svindelen, mannen som reddet menneskeheten, og ikke minst mannens som reddet alle babyene som for en stakket stund stod i fare for å motta et noe færre antall sprøytestikk.

Denne katastrofen ble dog avverget, og i dag skal babyer, barn, og sågar voksne gjennom et frenetisk tempo med sprøytestikk livet gjennom, fra start til slutt, mens kassaapparatet til Big Pharma går varmt.

Jeg har ikke klart å finne ut alle omstendighetene bak Brian Deers virksomhet, men skulle jeg personlig formulere en betraktning på Deers status ville det bli antitesten til heltestatus:

Alt tyder på at Deers gjerning i denne saken står som kroneksempel og symbol på den i dag gjennomkorrupte journalist-bransjen og det like korrupte medisinske akademia. Og hvordan konsermedia både snur virkeligheten opp-ned, og jobber for dem de egentlig skulle ha hatt et kritisk blikk på.

I neste del skal jeg ta for meg en utrolig viktig høyesterettsdom.