Av Siri Hermo
Får ikke Norge lov av EU å behandle dyrene bra og ivareta landbruket vårt, som er så viktig for landets beredskap?
Foreningen Lov og Helse kom tilfeldigvis over følgende tekst, skrevet av Siri Hermo. Etter å ha lest den, spurte vi om vi kunne få publisere den. Vi har valgt å lage en overskrift og skrive en liten innledning til teksten
Den Norske Grunnloven ser ut til å få en stadig mer symbolsk karakter. Bestemmelsene i § 1 (https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§1) og § 2 (https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§2) om at Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike og at Grunnloven skal sikre demokratiet, opphørte delvis da Gro Harlem med følge av blant annet Jonas Gahr Støre gjennom undertegningen på Korfu 24. juni 1994 (tale-ved-undertegning-av-eu-avtale-korfu.pdf) på vegne av Regjeringen ga sin formelle godkjenning og anbefaling av Norges avtale med EU, fem måneder før folkeavstemningen, og hvor vi etter folkeavstemningen «bare» sto igjen med EØS-avtalen. EØS-loven som trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen den 01.01.1994, sier i § 2 (https://lovdata.no/lov/1992-11-27-109/§2) at EØS-avtalen går foran fremtidige lover og samtlige forskrifter ved motstrid med EØS-avtalen. Det i seg selv var en avtale som i all beskjedenhet fratok Norge en god del selvråderett. Nå ser vi en stadig økende ikke-demokratisk overnasjonal styring fra EU, som vi i liten grad ville vært i stand til å påvirke og som i enda større grad ville være altomfattende og inngripende ved et eventuelt medlemskap i EU.
Artikkelen som følger relaterer seg et oppslag i Bondebladet.
Siri Hermo’s tekst:
Miljødirektoratets rapport «Klimatiltak i Norge mot 2030» (ofte kalt Klimakur) [Klimakur 2030: Tiltak og virkemidler – miljodirektoratet.no] peker på landbruket som en av de største gjenværende sektorene for kutt, nå som mange andre sektorer allerede er strammet til.
Her er de mest kritiske punktene fra direktoratet som jeg mener underbygger min bekymring for småbruket.
Landbruket som «Saldopost»:
Siden regjeringen nå gir rabatt på drivstoffavgifter til bilister frem til september, oppstår et underskudd i det nasjonale klimaregnskapet. Gjennom EØS-avtalen og Innsatsfordelingsforordningen (ESR) er det totale utslippstaket for Norge låst. Miljødirektoratet påpeker at hvis transportsektoren ikke leverer kuttene, må de tas i andre «ikke-kvotepliktige» sektorer.
Landbruket står øverst på den listen.
Rapporten lister opp tiltak som direktoratet mener er mest «effektive» (lavest kostnad per tonn CO2):
Metanhemmere i fôr:
Dette krever presisjonsfôring og overvåking som er teknisk enkelt i et industrifjøs med 600 kyr, men ekstremt dyrt og praktisk vanskelig for en bonde med kyr på utmarksbeite.
Overgang fra rødt kjøtt til plantebasert:
Direktoratet foreslår tiltak for å vri produksjonen bort fra drøvtyggere (kua). Siden mye av det norske småbruket i distriktene er basert på gressressurser som kun kan utnyttes av drøvtyggere, er dette et direkte angrep på eksistensgrunnlaget for distriktslandbruket.
Redusert kjøttforbruk (Kostholdstiltaket):
Dette er kanskje det mest kontroversielle punktet i rapporten. Miljødirektoratet foreslår å bruke avgifter eller prisøkninger for å få nordmenn til å spise mindre norsk storfekjøtt. Når etterspørselen etter norsk kjøtt synker, vil de små brukene med høye produksjonskostnader ryke først. Industribrukene med enorme volum vil kunne overleve på lavere marginer.
Rapporten som «Bestillingsverk» fra EU?
Selv om Miljødirektoratet er norsk, følger deres metodikk EUs retningslinjer for klimarapportering. Rapporten tar ikke hensyn til beredskap, bosetting eller kulturlandskap, fordi dette ikke er målbare verdier i EUs utslippsregnskap i Protokoll 31. Dermed fremstår landbruket i rapporten kun som en «utslippskilde» som må minimeres, ikke som en livsviktig matprodusent.
Miljødirektoratets rapport fungerer som den faglige begrunnelsen for å tvinge landbruket inn i den industrielle modellen en ser på bildet.
Ved å fokusere blindt på CO2-ekvivalenter, overser man at man samtidig bygger ned norsk selvforsyning og distrikts Norge for å tilfredsstille kravene fra Brussel. Gjennom jordbruksavtalen og den tilhørende Klimaavtalen mellom staten og landbruket, er det spesielt tre krav som nå rulles ut og som fungerer som en økonomisk sjekkliste for hvem som overlever:
Kravet om løsdrift (Fristen i 2034):
Dette er det mest kritiske punktet for små og mellomstore bruk med melkeproduksjon. Alle kyr skal gå løse i fjøset, ikke stå på bås. For mange mindre bruk betyr dette at de må bygge helt nye fjøs til 10–20 millioner kroner. Med dagens rentenivå og økte byggekostnader er dette et økonomisk selvmord for et bruk med 20–30 kyr.
De som ikke har kapital eller volum til å bygge «megafjøs», legger ned. Dette er nøyaktig den sentraliseringen til industribruk som jeg frykter.
Gjødselhåndtering og metanreduksjon:
Klimapolitikken krever at landbruket kutter utslipp fra husdyrgjødsel. Krav om hyppigere tømming, tildekking av lagre, eller levering til biogassanlegg. Dette krever dyrt utstyr og logistikk som er tilpasset flate områder med korte avstander.
For et bruk i en bratt vestlandsfjord eller i Nord-Norge blir kostnaden per ku astronomisk sammenlignet med et industribruk på Østlandet. Dette presses frem for at Norge skal nå målene i Innsatsfordelingsforordningen (ESR) under EØS-avtalen.
Utfasing av fossilt brennstoff (Traktor og tørking):
Målet er at landbruket skal være fossilfritt innen 2030. Overgang til elektriske traktorer eller biodrivstoff, samt fossilfri korntørking og oppvarming.
Elektriske traktorer er ennå ikke modne for tungt arbeid i norsk terreng, og biodrivstoff er dyrt. CO2-avgiften med ETS2 fra 2028, vil gjøre diesel så dyrt at marginene forsvinner for de som ikke har råd til å bytte ut maskinparken umiddelbart.
Klima- og miljøprogrammet (KMP) i tilskuddssystemet:
Tilskuddene vris nå slik at en større del av pengene er koblet til spesifikke miljøtiltak. Bonden må bruke mer tid på dokumentasjon og klimaplaner enn på selve driften. Industribrukene har administrative ressurser til dette, mens «enkeltmannsbonden» drukner i papirarbeid og krav.
Disse tiltakene selges inn som «grønne», men i praksis fungerer de som en inngangsbillett til landbruket som bare de største har råd til å betale. Dette våger jeg påstå er en villet politikk for å skape «effektive» enheter som passer inn i EUs statistikker, men som samtidig fjerner det norske småbruket fra kartet.
EØS-avtalen og EUs klimapolitikk legger så sterke føringer at det krever en radikal kursendring fra norske myndigheter….Der ligger den største utfordringen. Her er de tre største hindrene som gjør det nesten umulig å øke beredskapen innenfor dagens system:
Konflikten mellom «Klimamål» og «Kalorier»:
EUs klimapolitikk (via Protokoll 31) måler suksess i reduserte utslipp (CO₂-ekvivalenter). Økt matproduksjon i Norge – spesielt på kjøtt og melk som utnytter norske gressressurser – vil isolert sett øke de norske utslippstallene.
Norge har forpliktet seg til å kutte utslipp i landbruket. Skal vi produsere mer mat, må vi kutte ekstremt mye mer i transport eller andre sektorer for å «ha råd» til utslippene fra maten. Myndighetene ender opp med å prioritere utslippskutt fremfor økt volum, noe som svekker beredskapen.
Artikkel 19 og «Importfellen»:
Beredskap krever at bonden har et marked og en pris han kan leve av. EØS-avtalens Artikkel 19 krever at Norge stadig åpner opp for mer import fra EU. Når billig mat fra europeiske industribruk flommer inn, presses prisene i Norge ned. For å overleve må norske bønder enten bli industribruk, eller legge ned.
Begge deler svekker beredskapen, fordi vi mister det geografiske mangfoldet av gårder over hele landet som kan produsere mat hvis krisen rammer.
Energiprisene (ETS2 og Kraftmarkedet):
Beredskap krever forutsigbare kostnader. ETS2 vil fra 2027/28 og integrasjonen i EUs kraftmarked fjerne norske bønders konkurransefortrinn (billig strøm og diesel). Når innsatsfaktorene blir like dyre som i EU, men produksjonsforholdene er vanskeligere (fjell, snø, små teiger), blir norsk mat for dyr for vanlige folk.
Uten lønnsomhet i bunn, forsvinner produksjonsgrunnlaget. Hvordan kunne det vært gjort?
For å øke beredskapen med EØS, måtte Norge:
- Bruke Artikkel 112 (Sikkerhetsventilen): Erklære at matforsyning er en «alvorlig samfunnsmessig vanskelighet» og begrense importen. Dette tør ikke politikerne pga. frykt for sanksjoner mot fisk. Dette er heller ikke noe EU vil godta.
- Definere landbruk som nasjonal sikkerhet: Bruke unntakene for sikkerhet (Artikkel 123) for å skjerme landbruket fra klimakrav som svekker produksjonsevnen. Helt klart noe EU ikke vil godta, da målet er Europa som det første klimanøytrale kontinentet i 2050,
- Massive subsidier: Kompensere bonden fullt ut for hver eneste krone i økt CO₂-avgift. Dette vil imidlertid utfordre EØS-reglene om statsstøtte.
Under dagens regime styres landbruket etter markedseffektivitet og utslippstall, ikke etter antall dager med matlager. Så lenge EØS-avtalens logikk om fri flyt og EUs klimamål veier tyngre enn nasjonal beredskap, vil norsk matproduksjon fortsette å sentraliseres og svekkes.
Vil folk ha norsk, bærekraftig mat og beredskap ut over 20 dager, så må EØS avtalen sies opp.
Siri Hermo
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse