Advarsel tankeforbrytelser
Tanker om at suverenen er illegitim er forbrytelser som setter deg i PST’s søkelys (0).
Om å adlyde
Den 17 mai 1814 ble suverenen «Norge» etablert av riksforsamlingen på Eidsvoll(1). En suveren er en person eller et organ man skal adlyde.
Som individ er vi ofte i situasjoner der vi er forpliktet å adlyde: Om vi befinner oss på andres eiendom må vi følge eierens instruksjoner om akseptabel oppførsel. I et arbeidsforhold må vi følge ledelsens instruksjoner. Vi må etterleve forpliktelsene i en inngått kontrakt m.v.
Felles for disse eksemplene er at det foreligger et direkte eller indirekte samtykke.
Er noen forpliktet til å adlyde direktiver fra suverenen Norge? Foreligger det noe samtykke?
Prosessen før riksforsamlingen:
I gudstjenester fredag 25/2 1814 ble det valgt valgmenn(2). Valgmennene fra prestegjeldene i amtene møttes senere og valgte representanter til Riksforsamlingen. Representantene fikk fullmakter til riksforsamlingen av valgmennene.
Det er flere problemer med denne prosessen:
Alle er døde
Ut i fra dette alene kan vi konstatere at ingen født etter 25/2 1814 var involvert.
Ingen som lever i dag er forpliktet av denne prosessen.
Man kan ikke avtale livsvarig underkastelse
Retten til å inngå avtaler følger av selvbestemmelsen. Det er en selvmotsigelse å bruke selvbestemmelsen til å oppheve selvbestemmelsen. Avtalen opphever seg selv. En ordinær avtale binder bestemte handlinger. Man kan ikke gyldig overlate all fremtidig vilje til en annen. Gyldige avtaler må også være rettferdige og rimelige.
Eidsvoldsrepresentantene kunne derfor ikke, ikke engang på egne vegne, etablere en suveren.
Indirekte fullmakter
Eidsvollmennene handlet med fullmakter fra valgmennene. De som stemte på valgmennene, folket, deltok ikke i utformingen av fullmaktene.
Begrenset stemmerett
Det var begrenset stemmerett i kirkevalgene 25/2. Kun menn over 25 år som var embetsmenn, brukseiere, jordeiere eller gårdbrukere hadde stemmerett og kunne være valgmenn. Yngre menn, kvinner, fattige og jordløse var avskåret fra prosessen.
Ingen nord for Steinkjer
Det var ingen representanter nord for Steinkjer. Beskjeden om valget kom for sent. Ingen i Nord-Norge ga fullmakt til Eidsvoldsmennene.
Mange inhabile
Av de få som hadde stemmerett og kunne være valgmenn og delta på riksforsamlingen var mange militære, embetsmenn og sivile med privilegier.
Disse mistet sine posisjoner når Prins Christian Frederik friga Norge 19/2 1814. Disse hadde personlig interesse av å opprette en ny suveren og var inhabile.
Naturretten gjaldt
Avslutningsvis må det bemerkes at Prins Christian Frederik 19/2 1814 gjorde Norge(3) til «terra nullius«(4) område uten suveren. Argumenter om at nordmenn hadde en nedarvet forpliktelse til underkastelse, tilbake til Harald Hårfagre, som riksforsamlingen kunne falle tilbake på må derfor avvises. Eidsvollsmennene var likeverdige borgere uten prerogativer. De hadde ikke annet å falle tilbake på enn avtaleprinsippene i naturretten.
Ut i fra ovenforstående er min konklusjon at etableringen av suverenen «Norge» ikke var legitim.
(0)https://www.pst.no/kunnskapsbank/hvem-truer-norge/ekstremister/antistatlige-ekstremister/
1)https://lovoghelse.no/2026/05/15/min-17-mai-tale/
(2)https://www.regjeringen.no/contentassets/4d2e36f676e44d2ba75758afda1a53d9/1814-regjering-og-departementer-blir-til.pdf
(3)https://1814iborg.wordpress.com/wp-content/uploads/2013/11/historiske-brev-og-dokumenter-fra-1814.pdf
(4)https://en.wikipedia.org/wiki/Terra_nullius
Nok en bra artikkel her på Foreningen lov og helse sine sider, det er en sann glede å lese disse i sommer.
Et ord som ofte brukes for at man skal akseptere alskens skatter, avgifter, lover og reguleringer som formelig kveler oss, det er «samfunnskontrakt».
Problemet er bare, som du korrekt påpeker Thomas, det er at ingen som bor i Norge i dag har signert en slik kontrakt. Jeg har ihvertfall aldri skrevet under på noe slikt, og jeg har heller aldri sverget lojalitet til verken kongen, staten eller noen andre; så hvor henter da staten sin legitimitet fra? At noen mennesker i 1814 skrev under på noen dokumenter og lagde noen lover, det binder ikke meg og deg til noe som helst.
Det er viktig å huske på at i dag fremstilles jo skatt som at man gir tilbake til fellesskapet, noe som forklarer hvorfor det ofte settes likhetstegn mellom skattelette og subsidiering («de fattige subsidierer de rike fordi de rike får skattelette» type retorikk). Men i en slik verden, en verden hvor alt er eid av fellesskapet, så er det heller ingen forskjell på en subsidie og en skattelette. Begge er gaver fra fellesskapet. Men dette er også essensielt et føydalsamfunn der alle er leilendinger i evig gjeld til samfunnet. Det er et samfunn der hvor man ikke eier sin egen kropp eller fruktene av sitt eget arbeid, et samfunn der man alltid står i gjeld til denne mystiske entiteten som kalles «samfunnet» eller «fellesskapet.»
Jeg er ikke en slaver, jeg er ikke skyldig noen min arbeidskraft og mine verdier kun fordi jeg er født… kun fordi jeg lever.
«Problemet er bare, som du korrekt påpeker Thomas, det er at ingen som bor i Norge i dag har signert en slik kontrakt».
Nettopp! Og det er flere problemer: En avtale om egen livsvarig underkastelse er ugyldig.
Eidsvoldsmennene kunne ikke avtale dette på egne vegne, langt mindre på folkets vegne og enda mindre på de ufødtes vegne.
Myndighetene, og heller ikke kongen, har følgelig ingen legitimitet. Vi har ingen plikt til å adlyde noe de sier, men likevel blir vi altså kastet i fengsel om vi nekter å underkaste oss.
Ingunn Røiseland prøvde på dette. Hun erklærte seg som et «suverent levende menneske» og meldte seg ut av den norske staten. Saken endte med at Namsmannen og politiet gjennomførte en tvangsutkastelse og kastet henne ut av hennes egen «stat» i oktober 2014, slik at banken kunne ta over boligen.
Norge er en kjeltringstat, det er faktisk ikke mulig å bruke et annet begrep.