PST’s deltakelse i å avvikle demokratiet – del 2

Forsidebilde: artikkel om hvordan sikkerhetspolitiet slo ned på antistatlige stemmer i Sovjet.

I del 1 kommenterte jeg PST’s informasjonskampanje om såkalt antistatlig ekstremisme. Jeg gjorde følgende punktvis temauttrekk av PST definisjon og beskrivelse:

• konspirasjonsteorier om «dypstaten»,
• at staten er illegitim,
• mistilliten til styresmaktene er felles kjennetegn,
• det er voldspotensialet som er bekymringsfult,
• i verste fall kan den opplevde fienden bli oppfattet som så farlig at det legitimerer vold og terror,
• fra skjermbilde nr. 2: de antistatlige konspirasjonsteoriene er dynamiske og endrer seg i tråd med samfunnsutviklingen,
• vi ser også at teoriene tilpasses nasjonale og lokale forhold,
• på nett deles store mengder antistatlig propaganda.

I denne delen skal jeg se litt på de 5 punktene over uthevet i fet skrift.

100 % intetsigende og 100 % selvsagt

Jeg begynner med følgende 3 punkter:

• mistilliten til styresmaktene er felles kjennetegn,
• de antistatlige konspirasjonsteoriene er dynamiske og endrer seg i tråd med samfunnsutviklingen,
• vi ser også at teoriene tilpasses nasjonale og lokale forhold.

Nei, sier dere det, PST? Makan til helt intetsigende og helt selvsagte påpekinger. Enhver samfunnsdebatt, enhver politisk debatt, ethvert politisk maktsentrum samt dets opposisjon, ethvert skribleri om samfunnet enten det er i Aftenposten eller steigan.no eller her på Lov og Helse, enhver kritikk og enhver ros vil alltid være dynamiske og endre seg i tråd med samfunnsutviklingen. Enhver samfunnsdebatt, enhver politisk debatt, ethvert politisk maktsentrum samt dets opposisjon, ethvert skribleri om samfunnet enten det er i Aftenposten eller steigan.no eller her på Lov og Helse, enhver kritikk og enhver ros vil også alltid være tilpasset nasjonale og lokale forhold. Snakk om å slå inn vidåpne låvedører. Og i tillegg den skarpsindige observasjonen om at felles kjennetegn på de antistatlige er at de har mistillit til staten.

PST kunne like gjerne med «intellektuell pondus» påpekt at de antistatlige aktørene har en tendens til å være avhengig av oksygen for å ikke dø.

Jeg får en fantasi i hodet om hvordan PSTs artikkel har kommet til. En av de ansatte har et barn eller niese e.l. på 14 år, la oss kalle henne Tiril, som har fått lov til å ha arbeidsuken sin hos PST i Nydalen. Tiril får i denne uken oppgave om å skrive en stil om antistatlige aktører, med følgende føringer fra sin oppasser hos PST: «Tiril, den må ikke være lang og kompleks, og husk å nevne noe om «dypstaten» eller sjømonsteret i Loch Ness eller noe lignende. Og så må du skrive ordet konspirasjonsteori mange ganger, for det er obligatorisk. Bortsett fra dette står du fritt til å skrive det du vil».

Dagen etterpå, når skolestilen til Tiril er ferdig, får hun følgende beskjed: «næmen se her Tiril, dette var jo ikke så verst! Hadde du syntes det var gøy om vi la stilen din ut på nettsiden vår?«

Sleivspark til side – jeg mener faktisk det ikke er holdbart at sikkerhetspolitiet leverer noe på dette nivået, om et såpass alvorlig tema.

At staten er illegitim

Det litt artige med at PST har påpekt at en utbredt holdning innen «antistatlige» miljøer er at «staten er illegitim» er at Thomas Kenworthy nettopp har skrevet en serie i 3 deler om at Suvereren er illegitim. Nå er jo Thomas svært fredelig og ikke-voldelig, men det kan kanskje tenkes at PST her er villig til å se bort fra sitt krav om et voldselement innen ekstremisme-definisjonen og likevel setter Thomas på lista si.

Men igjen blir problemet at man får Tiril 14 år i tankene. For det mangler fullstendig en avklaring av begreper og definisjoner her også, og ikke minst nyanserte beskrivelser av hva dette innebærer.

Det er klart at blant de mest rabiate kritikerne av myndighetene i Norge er det stor variasjon i hva man mener er illegitimt, og hvorfor. Thomas har en interessant vinkling på det, som gir grobunn for videre grunnleggende diskusjoner. Videre, enkelte mener ideologisk sett, og noen juridisk sett, at staten ikke har legitimitet, eksempler på dette vil være retninger innen anarkisme. Andre mener at det er statens enorme omfang som ikke har legitimitet, og at den bør begrenses til et lite minimum. Den politiske høyresiden vil jo for eks. ha en «mindre stat» enn den politiske venstresiden. Noen mener det rett og slett ikke er legitimt at staten griper inn i eller regulerer nesten enhver side av ditt private liv (den totalitære Staten). Andre mener at det ikke er legitimt at staten tar pengene dine på alle de «kreative» måtene den faktisk gjør. Andre igjen kan mene at stat som entitet og institusjon i utgangspunktet er noe legitimt (eller kan være det) men at den kun har sin legitimitet så lenge den faktisk jobber etter befolkningens og nasjonens ønsker (og beste) og ingenting annet (altså at man har et slags demokrati, med et slags folkestyre). I sistnevnte tilfelle mister Staten altså sin legitimitet i det øyeblikk den bryter med dette eller misbruker sin makt.

Dette siste er jo noe som ikke en gang er spesielt kontroversielt, men likevel vil et slikt standpunkt gjøre at du omfavnes av definisjonen til PST/Tiril 14 år.

Hvis sikkerhetspolitiet skal gå ut med slike ting må vi avkreve dem at de opererer med en form for nyansering og ikke minst adekvate begrepsdefinisjoner, ellers blir deres virksomhet så til de grader fordummende, og gjør bare ut fra det kriterium faktisk skade på norsk offentlig ordskifte. Som jeg har nevnt før; et godt utviklet ordskifte er helt avgjørende for demokratiets reelle innhold.

«På nett deles store mengder antistatlig propaganda«

Dette hevder PST. Men det hadde vært interessant å avkrevd PST noen konkrete eksempler på slik «propaganda». Omtrent alle deler av samfunnet eksisterer jo på en eller annen måte også på nett, det gjelder såvel antistatlige synspunkter, de i mellomposisjon så vell som rabiate forsvar av Staten eller status quo. Det florerer av kritikk mot myndighetene overalt på nett, blant annet i kommentarfeltene, adekvat og saklig kritikk så vel som primitive utbrudd av eder og galle. Men hvor, og hva, er egentlig denne propagandaen? Igjen, man må operere med en form for redelig og prinsipiell definisjon, også på hva som er antistatlig propaganda. Det er vel ikke slik, PST, at kritikk mot staten per se er propaganda?

Uansett, man klarer ikke å fri seg fra å tenke på det paradoksale her; at omfanget av statspropaganda fra norske myndigheter samt «etablissementet» i dag har nådd nivåer og omfang man sjelden har sett, så glasshuset er her i alle tilfeller mastodontisk.