Dagens verdenssituasjon del 7 – det riggede systemets vaktmestere

Som beskrevet i Del 2 og Del 6 er det ganske tydelig for den som har øyne å se med at «systemet» er «rigget», og det ikke rigget til din fordel. Det er to grunner til at riggingen får bestå; først at folk ikke forstår hvordan det hele er rigget, og dernest at i samfunnet vårt finnes det et svært høyt antall av det jeg videre vil kalle for «vaktmestere» og «portvoktere», hvor akademia og pressen er de absolutt viktigste av disse.

Har du selv vært involvert i politikken og stusset eller til og med fortvilet over at det lar seg bare ikke gjøre å få til noen grunnleggende gode endringer? «Alle» går rundt å er enige om at vi må ha sånn eller slik endring, men det er som å dytte på en stålfjær – du dytter og dytter og tjener noen cm., men ved et litt uoppmerksomt øyeblikk spretter det tilbake igjen? Nesten som om en «usynlig kraft» ikke vil at det skal bli noe grunnleggende endring?

Eller hva med dette: politi, etterretning og internasjonale organer «jobber og jobber og jobber» med å knuse organisert nasjonal og internasjonal narkotikavirksomhet – «slå ned på narkotika en gang for alle» osv – men narkotikavirksomheten ruller videre nærmest helt ufortrødent? Nesten som om en «usynlig kraft» ikke vil at man skal lykkes med å slå ned på narkotika en gang for alle?

Jeg skal nå sakse tre uttrekk fra Del 2, om illusjonen om nasjonalstatens suverenitet:

Det globale sjakkbrettet, konstruert gjennom mange århundrer, består av land, institusjoner og strukturer: økonomiske systemer, sentralbank, regjeringer (…)

Og videre:

Brikkene er menneskene som opererer innenfor disse strukturene: presidenter, ministre, parlamentarikere, dommere, bankfolk, militære befal, embetsmenn og andre innflytelsesrike individer. En brikke kan ha litt bevegelsesfrihet. Den kan til og med innbille seg at den opptrer uavhengig. Men dens mulige bevegelser bestemmes av spillereglene.(mine uthevinger)

Og til slutt:

(…) en regjering (trenger ikke) å bli åpenlyst underordnet en ekstern hersker for at dens handlingsfrihet skal begrenses av en større maktstruktur. Og et individ trenger ikke å bli ansatt formelt av Glafia for å bli en av brikkene. Han kan bli belønnet for samarbeid. Han kan bli kompromittert. Han kan bli skremt for lydighet. Eller han kan ganske enkelt forstå at samarbeid er bra for ham, og motstand dårlig. (mine uthevinger)

De uthevede elementene over er mekanismene som skaper det jeg kaller «systemets vaktmestere».

Vanlige folk får i varierende grad en slags vaktmester-rolle hvor de skal opprettholde, pleie og forsvare systemet, det samme systemet som i bunn og grunn er rigget til deres disfavør. At dette systemet utelukkende er rigget til «vanlige» folks disfavør er for øvrig en sannhet med noe modifikasjoner, for hvis du gjør en veldig god vaktmesterjobb får du også belønning; det være seg karriere, anerkjennelse, lett tilgang til publisitet og penger (både direkte og indirekte). En god vaktmesterjobb er ikke bare å opprettholde, pleie og forsvare det riggede systemet, men kan veldig ofte være å gå til konkret angrep på de veldig få som utgjør en trussel mot det riggede systemet. Dette ble for eks. nylig godt beskrevet av Brendberg:

Vi som tilhøyrer gruppa ein skal «snakka om», ikkje «diskutera med», blir så på ulike måtar «statuert som eksempel». Metodane varierer. Ein kjenning fekk øydelagt ein bil. Då eg freista halda eit offentleg møte i Oslo, vart det sett inn væpna politi med hundar – og ein hotelldirektør vart skremt ut midt å sundagen for avlysa inngått kontrakt. Glenn Diesen blir på subtile og mindre subtile måtar utsett for stalking. Anne Kalvig blir pressa ut frå ei professorstilling.

Denne type vaktmesterjobb er kanskje det man får aller raskest og sterkest belønning for. Alt dette gjør at folk «inne i systemet» får en helt spesiell rolle, som er på enkelte områder blir motsatt av det idealistiske bildet som får leve på overflaten som seiglivede illusjoner. Dette er spesielt sentralt når det gjelder politikerne, akademia og konsernpressen. Rollen til alle tre kan godt beskrives, overordnet sett, til tre overlappende punkter:

• å sørge for at du ikke skal forstå hvordan verden (og «systemet») fungerer,
• konsolidere systemets status quo (hindre fundamentale endringer),
• produsere og programmere nye vaktmestere (utdanne unge mennesker mest mulig, slik at det produseres dyktige nye vaktmestere).

Politikernes rolle er å utføre tjeneste for Glafia, og samtidig innbille befolkningen at det er på den formelle politiske scene at den reelle makten i verden befinner seg. Det er viktig at folk innbiller seg dette, for det er dette som gjør at folk avgir stemme ved valg; da tror nemlig folk at de har innflytelse på den reelle makten. Illusjonen om demokrati og valg må altså opprettholdes. Også her er det nyanser, for som Baaijen også påpeker, politikerne får belønning for sin tjeneste for Glafia med å få delegert en dose reell makt over befolkningen innenfor selve nasjonalstaten (i tillegg til belønninger som karriere, penger og internasjonale verv, naturligvis).

Pressens rolle for sin del er også på samme måte å med alle midler hindre deg i å forstå hvordan verden fungerer. Dette kommer jeg tilbake til i neste og siste del.

EU og EØS: et klokkeklart eksempel

Hvis du skal ha et klokkeklart eksempel hvordan systemet er rigget, at nasjonalstaten ikke har suverenitet og hvordan vaktmester-rollen utføres til punkt å prikke kan du egentlig bare lese de 20-30 artiklene til Siri Hermo om EU/EØS og Norge. Hvorfor finner du ikke én artikkel i konsernmedia om problemet med EØS? Fordi de utfører vaktmester- og portvokterrollen sin slik de skal, naturligvis. Planen om at Norge skulle inn i EU ble lagt for minst 60 år siden. Glafia lar også naturligvis puppets som puppet Listhaug og puppet Vedum få spille teater og late som de er kritiske, så lenge det blir meningsløs skyggeboksing innenfor det politiske Overtons vindu. Ingen fare, tenker Glafia naturligvis, når de lar sine puppets få sprelle litt.

Nok om EU og EØS her, men som sagt – du finner knapt tydeligere eksempel på temaene jeg beskriver i min artikkelserie enn med EU/EØS.

Om akademia

Akademia er interessant, for det er et utrolig trykk i Vesten og Norge, egentlig i hele verden, om at alle bør, eller må, få mest mulig utdannelse. «Du kan ikke klare deg i verden uten utdanning, min sønn!». Overordnet sett er presset om hvor viktige det er å «sanke studiepoeng» såpass kraftig fordi akademia både praktisk og prinsipielt fungerer som den sterkeste indoktrineringsarena som tenkes kan. Innenfor akademia produseres også vaktmestere på løpende bånd, eller hyrdene, for systemet. Inne i akademia lærer man altså å forstå det riggete systemet bare på overflaten og hvordan det skal vedlikeholdes, finpusses, forsterkes og forsvares. Ikke endres.

Dette følger også med noen nyanser, for dette gjelder jo også der hvor systemet har gode sider. Og utdanning gir også folk til en viss grad evner til å orientere seg i et kaotisk og mer og mer komplekst samfunn. Et verktøy for orientering i et rotete kart altså, men ikke evnen til å rydde opp i kartet.

La oss se på noen spørsmål:

Hvorfor lærer man nesten ingenting om de dypere maktstrukturene hvis man tar utdanning?

Og hvis det først er noe om dette, hvorfor stopper alltid forklaringsmekanismene for verdens begivenheter ved formelle globale åpent politiske organisasjoner eller til og med allerede ved nasjonalstatsnivået? Tar du studie ved for et universitetet i Norge vil du lære at en historiske hendelse skjedde for eks. fordi USA ville det, eller FN vedtok noe, eller ved en tilfeldighet. Der stopper det.

«Den frittalenede pensjonisten»:

Det finnes et annet fenomen, som er det absolutte bevis på at det jeg påstår om akademia er korrekt: professoren som plutselig ble frittalende! Hvorfor opplever vi stadig vekk at en akademiker plutselig «blir frittalende» i det den går av med pensjon? Frittalende i denne sammenheng kan du oversette med det å endelig si sannheten – størrelsene innen akademia må altså pensjonere seg for å få lov å snakke sant på mange områder, og gjerne de viktigste områdene. Derfor må man altså ut av akademia (for eks. pensjonere seg) for å få lov å snakke sant om de viktigste temaene.

Derfor vil en professor på BI aldri si et ord til elevene om at pengesystemet er rigget slik at det må kollapse til vanlige folks ulykke. Det er nemlig ikke akademias rolle å forklare hvordan ting dypest sett henger sammen, det er faktisk deres rolle å hindre studenter i å forstå nettopp dette. Men viktig – professoren er kanskje ikke selv klar over at det økonomiske systemet er rigget slik (for han har jo selv blitt utdannet innen akademia, så mulig han genuint aldri har forstått det).

Glenn Diesen:

Glenn Diesen er en interessant tilfelle. Han er en anerkjent global størrelse innen geopolitikk, og gjør glimrende analyser over det som skjer i verden. Behandlingen av ham i Norge viser for øvrig hvor ussel nasjon vi har blitt, men det skal jeg ikke gå inn på her. Glenn Diesen er usedvanlig rakrygget og med usedvanlig integritet, men må også svi for det, fordi han er så freidig å fortelle folk litt sannhet der det er bestemt at det skal lyves. Men jeg er ganske sikker på at modige og sannhetssøkende akademikere, slik som Glenn Diesen, må stoppe på det offisielle (geo-)politiske nivået, og i liten grad kan gå lenger, eller dypere, i de permanente maktstrukturene, selv om de skulle være klar over «Glafia» e.l. Toppakademikere (som Diesen) kan til nød tillates å få si sannheten om geopolitikk og krigene, selv om det koster dem mye, til og med litt om imperium-fenomenet, men jeg tror det hadde blitt et taktskifte i ubehagelighetene og den patetiske behandlingen de utsetter for hvis han hadde begynt å snakke om enda dypere maktstrukturer og mekanismer.

Glafia tåler før øvrig fint at det finnes noen få individer som snakker sant, så lenge vaktmester- og portvokter-menneskene ellers i akademia og presse utfører rollen sin flittig.

Oppsummert om akademia kan vi si at akademia altså er rigget slik at ingen akademikere kan si noe om det som virkelig er de dypeste årsakene for verdens begivenhetene.

Jeg må til slutt få påpeke at Glafia-fenomenet jo strengt talt har stort sammenfall med termen «dypstaten»; kjært barn har mange navn. Og på samme måte som presse og akademia er PST en utrolig flittig vaktmester, dette skrev jeg om her, hvor altså politiets sikkerhetstjeneste kobler det at man forstår verden (at det finnes en «dypstat») til å være antistatelig ekstremisme. Tygg litt på den! Snakk om å få servert et klokkeklart eksempel på det fenomenet jeg i denne delen beskriver, tydeligere eksempel på vaktmester- og portvokterrolle finner man knapt.

I neste og siste del skal jeg si noe om pressens rolle, i tilknytning til artikkelen fra en norsk journalist, som vist i Del 3.